Billedkunstneren Liv Schulerud Kjærnet
– Blant valmuer, roser og tistler på Trollhaugen
Liv Schulerud Kjærnet (1930–1987) var utøvende billedkunstner i Hønefoss i mer enn tretti år. Billedspråket hentet hun fra naturen rundt seg. Hun begynte tidlig å integrere tekst i bildene sine, en trend hun videreførte i de velkjente kalligrafiske bildene. 36 år etter hennes død er tiden moden for å løfte fram hennes særpregede kunstnerskap.
AV LISBETH WENNERSBERG
Bildet til venstre: Jag har ett enda namn för allt och det är kärlek. Oljemaleriet av valmuene er inspirert av Edith Sødergrans dikt Den väntande själen. Diktets siste verselinje har blitt maleriets tittel. (Foto: Lisbeth Wennersberg)
Til høyre: Portrett av Liv Schulerud Kjærnet i 1981. (Foto: Anne Gro Christensen)
Liv Schulerud ble født i Hønefoss 30. juli 1930. Foreldrene hennes Asta og Alf Sigurd Schulerud, hadde tidligere flyttet fra Eidsvoll til Ringerike. Her slo de seg ned på Oddli ovenfor Støalandet, der de startet opp og drev et gartneri sammen. Her vokste Liv opp sammen med brødrene Bjørn og Kjell. Gartnerveien finnes fortsatt, som en stikkvei til Oddliveien.
OPPVEKST
Hvis noe fra barndommen skulle prege Liv Schulerud, så måtte det være blomstene som alltid fantes omkring henne. Det synes åpenbart at Livs barndom la grunnlaget for en livslang og dyp kjærlighet til alt som vokser og gror. Broren Kjell Schulerud, tidligere journalist i Ringerikes Blad, beskrev sin søster som sterk og utadvendt. Hun var den aller første jenta som hoppa på ski i Livbakken, og om somrene svømte hun som en fisk i Storelva.
Vi får inntrykk av at Liv var et ekte naturbarn. Vakker var hun også, med et uvanlig tykt og lokkete svart hår. Og hun tegnet alltid.
KUNSTUTDANNING
Tidlig på femtitallet ble Liv Schulerud tatt opp som student ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Hun valgte å utdanne seg ved kunstskolens Bok- og reklameavdeling. Først og fremst studerte hun tegning og ulike maleteknikker, for det var billedkunstner hun skulle bli. Men for å ha et ekstra bein å stå på i tillegg til kunstnerskapet, valgte hun også å utdanne seg innen grafisk design. Dermed ble fagområder som skrift og illustrasjon en del av utdannelsen hennes.
«ATELIER LIV» PÅ TROLLHAUGEN
Midt på femtitallet giftet hun seg med Tor Helge Kjærnet fra Hønefoss og tok navnet Liv Schulerud Kjærnet. Paret engasjerte arkitekt Arnfinn Sæther til å tegne hus med atelier og arbeidsplass til begge.
Eiendommen Trollhaugen lå innerst på Støalandet, i høyden opp mot Krakstadmarka, ikke langt fra Livs barndomshjem på Oddli. Her etablerte de «Atelier Liv», et reklame- og annonsefirma som de drev sammen. I kjelleren installerte de trykkeri med egen presse for grafiske blad. Hjemmet deres lå høyt, i ly av skogen, med utsikt over elva og byen. Og i hagen bugnet blomstene.
Å FINNE SIN KUNSTFORM
I løpet av karrieren sin ble Liv flere ganger omtalt som en allsidig kunstner. Hun behersket flere teknikker, som tegning og grafikk, akvarell- og oljemaling, noe som selvsagt var en stor styrke. Hvis vi daterer bildene hennes kronologisk, ser vi likevel hvordan de kalligrafiske bildene vokser fram og utvikler seg til å bli den kunstformen som fanger opp flere av Livs talenter. Med årene oppnådde hun en spesiell anerkjennelse for skriftbildene sine.
Egentlig startet hun karrieren som en moderne og abstrakt kunstner. I dag undrer vi oss litt over de tidlige minimalistiske bildene hun malte, fordi de står så langt fra tegningene og de kalligrafiske kunstverkene som så mange forbinder med henne. Vi finner flere tidlige bilder av Liv, der billedflaten består av geometriske former i ulike størrelser, malt i ulike farger eller i nyanser av samme farge. Likevel kommer det ikke som noen overraskelse at denne kunstformen fort ble for trang for henne. En dag dukket det opp en kort tekst i et ellers minimalistisk motiv. Teksten bestod bare av én setning, men bildet var ikke lenger nøytralt. Kunstneren Liv hadde trådt inn i bildet, lagt igjen en beskjed og satt sitt personlige preg på det.
Solsikke i vase, tre akvareller fra 1964. Liv Schulerud Kjærnet arbeidet ofte i serier.
Da malte hun samme motiv flere ganger for å se hvordan det forandret seg over tid.
Foto: Lisbeth Wennersberg
MOTIV I SERIE
Sikkert er det at Liv helt fra starten av sin kunstkarriere ville prøve ut flere av de teknikkene hun mestret. Tidlig på 60-tallet malte hun også utsøkte akvareller. Et eksempel på akvarellene hennes kan være Solsikke fra 1964. Her har hun satt tre variasjoner over solsikken i samme ramme. Sentralt i hvert bilde er solsikkens krone. Det er som om Liv prøver å fange selve blomstringen.
Allerede i dette tidlige bildet ser vi et trekk som blir karakteristisk for kunstneren. Tjue år senere, i 1981, forklarte hun i Vårt Land hvorfor hun likte å arbeide i serier: Jeg arbeider med motivet til jeg ikke har mer å tilføye. Da legger jeg det vekk, før jeg tar det opp igjen etter en tid. Når jeg så tegner eller maler motivet på nytt, har noe forandret seg, og motivet har fått en annen form. Liv tegner Tulipaner i vase (1968) to ganger og registrerer hvordan tulipanene åpner seg. Hun plukker inn valmuer mens de fortsatt står i knopp, og maler dem. Hun venter til valmuene står i full blomst, og maler igjen. Det lyser livskraft ut av Livs blomstermotiver.
SYMBOLIKKEN I BILDENE
Selv om Liv elsket blomstene, hadde hun mer på hjertet enn bare å holde dem fram for oss. «Det ligger selvfølgelig en symbolikk i det!» utdypet hun i Vårt Land i 1981. «Motivet i bildene er bare et påskudd for noe jeg prøver å si til andre mennesker.» For vekstene i Liv Schulerud Kjærnets bilder er nesten alltid symbolbærere. Sakte, men sikkert ser vi at når hun tegner og maler planter og blomster, så forteller hun samtidig en underliggende historie om menneskets indre liv.
LITTERATURENS ROLLE I KUNSTNERSKAPET
Liv var en ivrig leser, og i skriftbildene sine formidler og tolker hun litteratur som betyr mye for henne. I familien Schulerud finner vi tre forfattere: Mentz Schulerud den eldre, apoteker og forfatter, Mentz Schulerud den yngre, forfatter og landskjent kulturformidler og hans søster Anne-Cath. Vestly, barnebokforfatter. Som sine slektninger hadde Liv et behov for å formidle litteratur, og hennes medium var billedkunsten.
Liv Schulerud Kjærnet favner et stort spekter av tekster i bildene sine. Vi finner klassisk og moderne lyrikk, avsnitt fra prosalitteraturen, salmer og bibelske tekster. De fleste tekstene hun velger, tar opp og formidler eksistensielle sider ved livet: Lammende sorg og døden, men også motet og viljen til liv.
Men framfor alt finner vi spor av en altomfattende kjærlighet i bildene hennes. Og siden eksistensielle spørsmål på et eller annet tidspunkt vil angå oss alle, blir vi stadig berørt av Liv Schulerud Kjærnets bilder. Det er når Liv formidler tekster som hun selv identifiserer seg helt med, at det sterkeste uttrykket oppstår. Da blir hun medskaper og nyskaper av teksten i bildet.
Litteraturen har en dobbel funksjon i Livs bilder. Som billedkunstner finner hun inspirasjon i litteraturen. Tekstene skaper sterke følelser og indre bilder hos henne som hun så uttrykker i billedkunsten sin. Vi ser også at litteraturen forløser noe unikt i henne selv.
Først og fremst gjelder dette for skriftbildene, men noen ganger går hun videre og skaper malerier ut fra en tekst hun har arbeidet med. For Liv slutter ikke å male. Og hun tegner bestandig.
Som en oppsummering kan vi si at Liv Schulerud Kjærnet utviklet sin egen sjanger innen kunsten. I kalligrafibildene kunne hun både formidle betydningsfull litteratur, uttrykke egne følelser og forvandle kalligrafi til kunst. Bildene hennes er klassiske og samtidig helt originale kunstverk, hvert av dem med sin egen komposisjon.
Kjærlighetens høysang fra 1. Korinterbrev, 1980. Kalligrafisk bilde med illustrasjon.
I dette bildet springer de dyprøde rosene fullmodne og tunge ut av Korinterbrevets tekst om kjærligheten.
Foto: Lisbeth Wennersberg
Kalligrafiens særpreg
Begrepet kalligrafi skriver seg fra gresk kalligrafia og betyr vakker skrift. Historisk sett var kalligrafi et framstående håndverk, i moderne tid blir kalligrafiske arbeider ansett for å være selvstendige kunstverk.
Om vi går to tusen år tilbake i tid, finner vi at et kalligrafisk skriv alltid var utført med svart og rødt blekk. Rubrica var en rødfarget overskrift i romerske lovtekster og andre skriv. I skriveverkstedene var rubrikatøren ansvarlig for å skrive overskrifter, markere avsnitt og andre elementer i teksten med rødt. I mange av bildene sine legger Liv seg tett opp til denne tradisjonen når hun framhever forbokstaven i nye setninger, vers eller avsnitt i teksten med rødt.
Det er flott å se Liv Schulerud Kjærnets stilrene bilder. De er klassiske kalligrafier, nesten alle framstilt i rødt og svart, både i tekst og i illuminasjoner.
Liv bruker ofte rødt blekk i tekstens overskrift med forfatterens navn, men ikke alltid. Hun skriver også overskrifter i svart blekk, noen ganger blander hun noen dråper svart i det røde, og med slike grep glir håndverket over i kunst.
Illuminasjon
Tradisjonelt var kalligrafiske arbeider utsmykket med illuminasjoner, det vil si malte bilder som skulle belyse teksten. Når Liv Schulerud Kjærnet nesten uten unntak har en illustrasjon eller et billedlig uttrykk i sine kalligrafiske bilder, er også det i tråd med tradisjonen.
Livs billedkunst i skriftbildene er oftest en tegning eller en kombinasjon av tegning og vannmaling. I samsvar med skriftbildet bruker hun som hovedregel svart og rød farge i illustrasjonene. Kunstneren tar i bruk hele skalaen av den røde fargen, fra de helt lyse til de mørkeste rødtoner, alt etter hva hun vil uttrykke. En sjelden gang kan andre farger dukke opp.
Det viktigste for Liv var å formidle sin opplevelse av hver enkelt tekst. På samme måte som skrifttypene tilpasses tekstens karakter, bruker hun selvsagt fargene for å tydeliggjøre tekstens innhold. Så selv om det oftest er en fin balanse mellom svart og rødt i bildene hennes, ser vi også at en tekst som formidler en inderlighet, kan bli et rødt bilde, mens andre tekster krever et rent uttrykk i svart blekk.
Bildet med diktet Ta mi hand av Tarjei Vesaas framstår som et rødt bilde. Det samme gjør Korinterbrevets Kjærlighetshymne. Begge bildene er datert 1980.
Bildet til venstre: Du ska tacka av Karin Boye. Kalligrafisk bilde med illustrasjon i våtmaling, 1973.
Bildet som helhet gir uttrykk for en eksistensiell smerte. Håp om lindring finnes i teksten.
Bildet til høyre: Hustavle av Arnulf Øverland. Kalligrafisk bilde 1968.
Bildet er et godt eksempel på en klassisk kalligrafi, skrevet og dekorert med henholdsvis svart og rødt blekk.
Foto: Lisbeth Wennersberg
Tragedien rammer
Alt lå til rette for et godt og rikt liv for ekteparet på Trollhaugen. Da Liv ble gravid sommeren 1966 med et lenge etterlengtet barn, kunne ikke gleden ha vært større. Da barnet var fullbårent, ble Liv gående over terminen. Så skjedde det ufattelige, at barnet døde i mors liv. Det velskapte, men dødfødte lille jentebarnet ble lagt i armene hennes, og sorgen var bunnløs. Den vesle jenta ble deres eneste barn.
Veien gjennom sorgen
Lidelsen holdt Liv for seg selv. Hun slapp ingen andre enn mannen sin inn i sorgen. De første bildene fra denne tiden er svært uttrykksfulle. Smerten skriker mot oss fra et blødende rødt sår på lerretet. Midt i såret dirrer en kniv. Først våren 1985 viste kunstneren fram bildet for publikum i et intervju i Drammens Tidende / Buskeruds Blad.
Liv fortsetter å søke i litteraturen etter tekster hun kunne identifisere seg med. Hun finner tekster som ikke bare beskriver en smertefull livssituasjon, men som også viser at det finnes en vei gjennom det vonde. Det er ved å gå inn i tekstene, arbeide med dem og forvandle sin opplevelse av poesien til bildende kunst, at hun forteller om sin egen sorg. De to skriftbildene med Karin Boyes dikt Du ska tacka (1969) og Viggo Stuckenbergs Ensom vår (1978) er fra denne tiden.
Viggo Stuckenbergs dikt bringer inn et kunstnerperspektiv som gjør det lettere for diktets jeg å forsone seg med sin skjebne. Men i Karin Boyes dikt Du ska tacka er jeg’et kastet ut i en eksistensiell krise. Personen befinner seg med ett i en villskog som hun aldri før har visst om. – Dette diktet forløser et dramatisk uttrykk hos Liv. Det er ingen lindring å finne i Livs illustrasjon i dette bildet, likevel finnes håpet om lindring vevd inn i teksten. Det er en menneskelig erfaring at det kan komme noe positivt ut av de mest smertefulle opplevelser i livet. Dette var noe Liv Schulerud Kjærnet pekte på i flere av bildene sine. Hun sa selv at for henne var kunsten et språk, et våpen, et forsvar, ja, en helbredende medisin.
Styreverv og kurs
Nå fulgte aktive og produktive år med styreverv, kurs og utstillinger. Blant annet engasjerte hun seg sterkt i Ringerike Malerklubb både som formann, nestformann og leder av utstillingskomiteen.
På 60- og 70-tallet arrangerte malerklubben kurs som gikk over lengre tid, med kjente kunstnere som kursledere, og i tillegg holdt Liv flere tegnekurs selv. Hun holdt også malekurs i atelieret på Trollhaugen sammen med medlemmer fra malerklubben.
Portrett 1981 av Liv Schulerud Kjærnet i trykkeriet. I pressa: Grafisk blad av Lykkelig tistel. (Foto: Anne Gro Christensen)
Til høyre: Oljemaleriet med tittelen I bunnen av en eske er datert med årstallene 1969 og 1972.Liv Schulerud Kjærnet var også en moderne kunstner. Dette er ett av flere bilder hun malte med minimalistisk motiv. (Foto: Hans Petter Storskogen)
Utstillinger
På hele 70-tallet deltok Liv Schulerud Kjærnet jevnlig på kunstutstillinger i distriktet med arbeidene sine. Dette gjaldt selvsagt også malerklubbens egne utstillinger. I september 1975 stilte Liv ut bildene sine sammen med andre kunstnere, blant dem var Kari Maartmann-Moe (keramikk) og Reidun Augestad (vev). I oktober samme år deltok hun på en større utstilling i Ringerikes Sparebank: Fem kvinner viser sine arbeider.
5. november 1978 åpnet Liv en separatutstilling i Modum, og i 1980 og 1982 skjedde det som mange ringerikinger må ha ventet på: Liv Schulerud Kjærnet holdt separatutstillinger i Hønefoss. I april 1980 stilte hun ut 40 arbeider på Ringerike Bibliotek. Utstillingen fikk tittelen Skrift og bilde. Den rommet både tegninger, malerier og kalligrafiske arbeider, og mange av bildene hadde den halsstarrige tistelen som motiv.
To år senere, i april 1982, kunne man igjen oppleve Liv Schulerud Kjærnets kunst på en separatutstilling. Den hadde tittelen Bilder fra en ny sommer, ble holdt på Galleri Tine og omfattet 30 bilder utført i flere sjangre; oljemalerier, tegninger og akvareller. Ringerikes Blad og Drammens Tidende omtalte utstillingen. 6. mars 1981 ble Hønefoss-kunstneren Liv Schulerud Kjærnet presentert over to sider i Vårt Land under overskriften Blant tistler og roser på Trollhaugen.
Livs verker fra denne perioden er fargesterke og vakre. Vekstene hun velger som symbolbærere, er de hun er aller mest glad i; valmuene, rosene og ikke minst, tistlene.
Valmuer og roser
Finlandssvenske Edith Södergran var den lyrikeren som stod Liv aller nærmest. Naturmystikken i diktet Den väntande själen må ha vekket en sterk gjenklang i billedkunstneren. Først arbeider hun fram selve skriftbildet av diktet, illustrert med en tett blomsterranke. Men hun bærer fortsatt på en så sterk opplevelse av diktet at den må uttrykkes.
Denne gangen maler hun sin tolkning av diktet, i stort format. Øverst i bildet, under himmelen, maler hun sjøen. Hun lar bølgene slå inn mot land. Innenfor sjøbredden maler hun to grønne felt med skog; unge rognebærtrær og dypgrønne gamle graner. I forkant av dette landskapet er det de store blomstene vokser opp. Liv maler et vell av rødgylne valmuer. De oppsiktsvekkende blomstene er nær diktets jeg. De ser ned på henne fra lange, sølvgrønne stengler som slynger seg om hverandre. Det kan minne om floken av bitre stengler og kvister som går igjen i mange av Livs bilder.
De holder knopper og blomster oppe, de hører med. Nå kryper slyngvekstene inn i favnen hennes, hun omslutter dem og blir ett med naturen, nesten som i ekstase. Oljemaleriet Jag har ett ända ord for allt och det er kärlek er Livs kjærlighetserklæring til naturen.
I 1984 tegner Liv Valmuer avblomstret og en avblomstret rosebukett i vase, med tittelen Rosa Rugosa. De tomme blomsterbegrene ligger i skygge, omgitt av vissent bladverk. Rundt vasen med de avblomstrede rosene tegner hun en ramme inne i bildet, kanskje for å framheve motivet. Liv ble en gang spurt om publikum fikk med seg symbolikken i bildene hennes. Hun svarte slik hun ofte gjorde, med en korthugd setning: «Noen hører, andre ikke.»
Liv dekorerte skriftbildene sine med blomstertegninger gjennom hele kunstnerskapet. Men parallelt gjør hun også det stikk motsatte; hun tegner og maler store blomsterbilder og lar en kort tekst, gjerne et vers fra Bibelen eller poesien, få plass nede i et hjørne. Hun maler variasjoner over roser i blomstring, oransjerøde valmuer, dypblå petuniaklokker og prestekrager. Bildene er en hyllest til livet.
Tistlene
Liv elsket tistlene som vokste så velvillig i Krakstadområdet. Ved siden av å være lett tilgjengelige beskrev hun dem som uendelig vakre, uttrykksfulle og anvendelige. Tistelbildene er ofte en kombinasjon av tusjtegning og vannmaling, som i bildene Illsint tistel fra Kragstadmarka og Tistel i frøing fra august 1978.
Skriftbildet Afsked og det lysende oljemaleriet Lykkelig tistel er to svært forskjellige framstillinger av tistelen. Sett under ett framstiller de en dramatisk periode i Livs eget liv.
Til høyre: Lykkelig tistel II, oljemaleri 1982. Bildet utstråler livskraft og glede. Det er ladet med symboler som forteller Livs historie; hyllesten til livet og gleden over å være frisk igjen. Motivet finnes i tre utgaver, datert 1980, 1981 og 1982. (Foto: Anne Gro Christensen)
Til venstre: Tistel i frøing, 1978. Tegning utført med tusj og vannfarger. (Foto: Lisbeth Wennersberg)
Alvorlig sykdom
Sommeren eller høsten 1979 fikk Liv påvist kreft. Men til tross for sykdommen sluttet Liv aldri å arbeide og uttrykke seg gjennom kunsten. I tidsrommet fra oktober 1979 til januar 1980, i en periode vi må anta at hun var under tøff behandling, arbeidet hun med Edith Sødergrans bitreste dikt: Afsked. Diktet handler om døden og slutter slik:
Ack, det oundvikliga skall ske som ett svärdshugg – jag går utan avsked och obemärkt, jag går helt och kommer aldrig åter.
Liv maler sin tolkning av teksten samtidig som hun forteller om sin egen situasjon i bildet under teksten. Hun gir illustrasjonen stor plass i dette bildet, og det er tistlene som symboliserer den bitre virkeligheten. Vi ser inn i et høstlig og dødt tistelkjerr som er holdt i svarte og brune farger. Planten ligger nede i et sammenfiltret kaos. Stilkene er svarte, med stikkende torner.
I bildet Afsked uttrykker hun sin opplevelse av hva den dødelige sykdommen gjør med et menneske, når det er som hardest rammet av den. Når hun kommer til påsken 1980, maler hun de tørre tistlene på nytt, nå i et mer forsonlig lys.
Lykkelig tistel
Heldigvis så det ut til å gå bra. Etter en hard høst og vinter roet sykdommen seg, og Liv tegnet det livsbejaende bildet Lykkelig tistel. Serietrykket er datert 1980. Sommeren etter arbeidet hun på et stort oljemaleri med samme motiv og tittel.
Det ferdige maleriet er datert august/september 1981 og måler 138x155 cm. Videre malte hun et nytt bilde som en variasjon over samme motiv; Lykkelig tistel II. I april 1982 kunne hun åpne utstillingen Bilder fra en ny sommer på Galleri Tine. Bildet som fikk mest oppmerksomhet var oljemaleriet Lykkelig tistel.
Bibelens tekster
At Liv Schulerud Kjærnet hadde en sterk gudstro, kommer tydelig fram i kunsten hennes. På samme måte som hun formidlet poesi gjennom skrift og bilde, finner vi tekster både fra Bibelen og salmeboka gjengitt i de illustrerte kalligrafiske bildene hennes. I bibeltekstene fant hun ord om kjærlighet som ga henne trøst og håp, og denne opplevelsen ønsket hun å gi videre til andre med bildene sine.
Går vi tilbake til perioden på begynnelsen av 70-tallet, ser vi at hun også har kalligrafert andre religiøse tekster som vi antar må ligge nært opp til hennes egen tro. Liv så på naturen som Guds skaperverk, og skaperverket betraktet hun som en forlengelse av Guds kjærlighet. Hun så det vakre, selv i den minste vekst.
Det kan se ut som om de store livshendelsene aktiverte og styrket Livs tro, noe som ikke er helt uvanlig. Kanskje er det dette som kommer til uttrykk i de lysende bibelske tekstbildene hennes fra 1980-tallet: 1. Korinterbrev om kjærligheten, Juleevangeliet, Salme 23 / Herren er min hyrde, med flere.
Juleevangeliet
23. desember 1986 ble Livs bilde av juleevangeliets tekst, med illustrasjon, trykket på hele førstesiden av Ringerikes Blads julenummer. Mange ringerikinger vil nok fortsatt huske dette bildet, for avisen trykket Livs bilde om igjen på forsiden av sitt julenummer både i 1990, 1992 og 1993.
Kunstneren skriver teksten ordrett fra Lukasevangeliet. Hun lar engelens ord til gjeterne ute på marken denne natten bli bildets tittel: I dag er det født dere en frelser i Davids by, han er Kristus Herren.
Det er noe dypt rørende ved tegningen hennes. Umiddelbart ser vi det lille Jesusbarnet, med en lysende glorie rundt hodet. Deretter legger vi merke til at det nyfødte, nakne barnet hviler trygt i to store hender. De sterke armene rekker barnet fram mot to åpne hender, som gjør seg klar til å ta imot den nyfødte.
Så enkelt illustrerer Liv juleevangeliets tekst, og like enkelt beskriver hun sin tolkning av teksten i avisens omtale denne dagen: «Tegningen viser gaven til vår jord. En gave blir gitt, og noen tar imot.»
Som med andre motiv, utførte Liv også enkelte bibelske tekster i flere versjoner. Dette gjaldt også for den kjente teksten Salme 23/Hyrdesalmen. Den aller vakreste versjonen av Salme 23 ga hun i gave til Radiumhospitalet.
Sykdommen og kunsten
Da Liv ble rammet av alvorlig kreftsykdom, var hun en etablert kunstner. Kanskje stod hun foran et større gjennombrudd. Hun holdt separatutstillinger og ble omtalt i utenbys aviser. De første rundene med tøff behandling slo sykdommen tilbake, så det var et hardt slag for henne da kreftsykdommen blusset opp igjen etter noen år.
Den eneste som fikk stå helt nær i den innbitte kampen hun kjempet mot sykdommen, var ektemannen. Men til tross for den alvorlige sykdommen hadde hun alltid noe hun ville og måtte gi videre. Det kan se ut som om årene utover på 80-tallet ble de mest produktive i hennes kunstnerskap.
Illustrasjon fra det kalligrafiske bildet Afsked av Edith Södergran (oktober 1979–januar 1980). Samtidig som Liv uttrykker sin tolkning av diktet i illustrasjonen med de skremmende tistlene, forteller hun oss også om sin egen situasjon som kreftsyk.
Foto: Lisbeth Wennersberg
No plantar kvinna i verda eit tre
Selv om Liv ble rammet av bunnløs sorg og livstruende sykdom, er det likevel kjærligheten til livet som preger den største delen av kunsten hennes.
Derfor passer det å avrunde fortellingen om Liv Schulerud Kjærnets kunstnerskap med bildet hun skrev og tegnet i 1984 over diktet No plantar kvinna i verda eit tre, av Halldis Moren Vesaas.
Diktet er skrevet i 1947, to år etter krigen. Det handler om å gjenoppbygge det som krigen har rasert, i håp om at den skjøre freden må få vare. For å få fram budskapet bruker dikteren et symbolsk bilde: å plante et tre.
No plantar kvinna i verda eit tre.
På kne liksom ein som bed
ligg ho blant restene etter dei
mange som stormen har broti ned.
På ny må ho prøve, om ein gong
eitt får vekse seg stort i fred.
Ho opnar molda og reider eit
rom for røtene, fine som hår,
så dei kan få feste og finne ned
dit livsens straumar går.
Plante eit tre er å bygge ein veg
fram gjennom mange år.
Ingenting kunne ligge nærmere Liv enn å tegne kvinna som ligger på kne, graver i jorda og planter et tre. Hun, som var oppvokst på et gartneri og kunne gjenkalle lukten av frisk vårjord når som helst, gjennom hele livet.
Arven etter Liv Schulerud Kjærnet
Det har vært en glede å oppleve at kunsten hennes lever i beste velgående, som en understrøm i ringerikssamfunnet og langt utenfor. Men bildene hennes, også samlinger av ulik størrelse, finnes først og fremst i privat eie. Mye av kunnskapen om henne kan derfor ha gått tapt etter hennes død. For eksempel finnes det ikke noen fullstendig oversikt over arbeidene hennes, og hun er ikke nevnt i Norsk Kunstnerleksikon.
Det særegne kunstnerskapet hennes fortjener å bli kjent for et nytt publikum ved å bli vist i det offentlige rom. Derfor avrunder jeg denne artikkelen med et ønske om en minneutstilling i Hønefoss, viet billedkunstneren Liv Schulerud Kjærnet.
No plantar kvinna i verda eit tre, 1984. I dette bildet tar Liv utgangspunkt i Halldis Moren Vesaas’ kjente fredsdikt fra 1947. I en sterk og tidløs strek framstiller hun urkvinna som omsorgsfullt planter et tre. Motivet framstår som en hellig handling og viser til et grunntema i Liv Schulerud Kjærnets billedkunst: kjærligheten til livet.
Foto: Helle Storskogen