Gudrun Birch-Reichenwald Jenssen 

– prestefrue og fotograf

Gudrun var farmoren min. Hun bodde på Norderhov prestegård fra 1939 til 1956, sammen med farfar Oluf som var prost. De bodde i rommene der fylkesfotograf Bjørn Johnsen senere holdt til. Farmor var også i perioder en ivrig fotograf. Det er pussig å tenke på at fylkesfotografen digitaliserte bildene hennes i de samme rommene hvor hun bodde mange år av livet sitt.

av Øyvind Tingleff

Den gang hadde huset en stor og staselig toetasjers veranda mot sør, med en trapp som førte ned til den vakre, frodige og velstelte prestegårdshagen. Den var full av roser, stauder, krydderplanter, epletrær og bærbusker og ville i dag vært en attraksjon.

Ingrid Strøms barndomsminner Men farmor og farfar var ikke de eneste som bodde i det store huset. Leif og Bjørg Strøm og de tre døtrene Ingrid, Anne og Ellen bodde i fløyen mot gården, i rommene rundt prestekontoret. De var gårdsforpaktere og hadde også mange plikter overfor kirkens mann. Blant annet måtte de forsyne prosten med mat og ved fra gården. Datteren Ingrid, født 1950, husker at sveiseren, det vil si fjøsrøkteren, bodde i første etasje i Munkestua med kone og fire unger.

I andre etasje bodde fire gårdsgutter og fire gårdsjenter, fordelt på to rom med to køyesenger i hvert rom. Videre husker hun en barndom i et inn-til-margen iskaldt hus, hvor de måtte fyre kontinuerlig for så vidt å holde varmen. Det gikk med uendelige mengder ved hver vinter. 

Ingrid har også barndomsminner om farmoren min, prostinna eller prestefrua, som hun ble kalt. Barnekjær, klok og forut for sin tid i samvær med barn, viste hun respekt for alle, både sveiser- og forpakterbarn, sier Ingrid, som selv gikk ut og inn hos henne. Ingrid forteller at hun ofte fikk sitte på det trygge fanget hennes, og at sorgen var stor da hun ble syk og døde og aldri kom tilbake til prestegården igjen. 

De første tre årene av livet mitt bodde også jeg på prestegården sammen med foreldrene mine. De hadde flyttet dit fra Danmark og bodde i de rommene som i dag er Hjemmestyrkemuseet, mens de bygde hus på Arnegård. Men også etter at vi hadde flyttet dit, var vi ofte på prestegården. 

Farmor Gudrun leser Knoll og Tott for barnebarna Ingar og Kari Thingelstad, Øyvind Tingleff og Lille-Gudrun Jenssen. 

Foto: Privat

MINE MINNER OM FARMOR

Farmor Gudrun døde da jeg var bare fem år, men jeg husker at jeg var veldig glad i henne. Jeg har tre tydelige minner om henne: 

Første minne. Jeg løper i en løpestol på gangen i andre etasje på prestegården. Farmor titter opp trappen og er full av beundring. Jeg er stolt og «flyr» over gulvet for å vise meg. En deilig følelse – fart og beundring! 

Andre minne. Farmor og jeg sitter i en plankehytte ved huset på Arnegård der jeg bodde. Vi venter på at far kommer fra jobben på sykkelen sin. Da skal vi overraske ham. Jeg husker vi satt tett og veldig trangt – hun var trygg og god, og det var spennende. 

Tredje minne. Farmor er syk og ligger på det katolske sykehuset i Hønefoss. Mor og jeg er på besøk. Mor sitter på stolen tett inntil sengen. De snakker. Jeg ligger på gulvet mellom sengen og sykehusnattbordet. Jeg leker radio og holder Barnetimen for de minste. Jeg synger kjenningsmelodien og deretter Prøysens sparegrisvise og Kirsten Langbos «spille på slurva» – på høyt volum for å få oppmerksomhet. Farmor sier tydelig: «Uff, radioen er litt høyt på. Jeg tror jeg må skru litt ned: Skru ned – skru ned.» Jeg synger lavere og lavere – til slutt uhørlig. Farmor sier: «Uff, det var da veldig lavt – skru litt opp – skru litt opp …». Hun så og hørte barn i en tid da mange voksne mente at barn verken skulle ses eller høres. 

Farmor ble liggende ett år på sykehuset etter at hun fikk slag, og døde der i 1956. Det var uforståelig og sørgelig at hun var borte. 

FAMILIEBAKGRUNN OG UNGDOMSTID

Gudrun ble født i 1885 som nummer fem i en søskenflokk på åtte barn. Hun vokste opp i en høyborgerlig familie i en nybygd villa på Uranienborg i Oslo, den gang Kristiania. Oppdragelsen var streng. Barna ble opplært til gode manerer, nøysomhet og respekt overfor sine medmennesker. 

Faren hennes Peter Birch-Reichenwald var borgermester i byen da han døde i 1898, 55 år gammel. Gudrun var da 13 år, og døden hans var et sjokk både for familien og byen. Moren hennes Alette, som da var 49 år, gikk i svart lang kjole resten av livet. Tidligere hadde Birch-Reichenwald vært statsråd i to regjeringer, og også stortingsrepresentant en periode for valgkretsen Kristiania, Hønefoss og Kongsvinger. I tillegg satt han i en årrekke i styret i Den Norske Turistforening og var en ivrig fjellvandrer i fotturismens pionertid, så han ble oppfattet som sunnheten selv. 

Til konfirmasjonen sin fikk Gudrun et Kodak bokskamera som hun brukte flittig. Hun tok bilder av søsken og venner, og lærte å fremkalle film og lage kopier. Hun ble en ivrig fotograf og hadde stor glede av å ta bilder. Det var ganske nytt at fotografering var blitt mulig for mange, hvis de bare hadde råd til å kjøpe seg et kamera. Kodaks bokskamera var fotosvaret på T-Forden, og ble raskt siste mote. 

I ungdomstiden var Gudrun mange ganger på Ringerike, med base på Norderhov prestegård. Karjolturen på brostein over Sollihøgda tok mye tid og energi, både for hester og folk. 

På Ringerike fikk hun flere gode venner, og ble bestevenninne med Tora Færden fra Haugsbygd, som var søster av den navngjetne prost Michael Johan Færden i Norderhov. De to venninnene tok utflukter blant annet til Bønsnes og til Øyangen, der Tora disponerte en hytte. Gudrun fotograferte, og Tora var en flink akvarellmaler, så de hadde mye felles å snakke om. Sammen utviklet de sansen for å se og deretter avbilde et motiv. 

I 1910 reiste Gudrun alene til Karasjok for å besøke søsteren Inga som var fem år eldre og gift med sogneprest Kristian Nissen. Da hadde presteparet Inga og Kristian bodd i Karasjok siden 1904 og var i ferd med å avslutte sin periode i dette prestekallet, så det var Gudruns siste sjanse til å oppleve Finnmarksvidda og livet der. Reisen var lang og strabasiøs og tok flere uker. 

Gudruns bilder viser seg å være en unik dokumentasjon av folk, klesdrakter og levesett i Finnmark før krigen, så i ettertid har bildene hennes fått stor oppmerksomhet og anerkjennelse.

Foto: Gudrun Birch-Reichenwald Jenssen / Buskerud Fylkesfotoarkiv

KJÆRLIGHET VED FØRSTE BLIKK

I prestegården bodde også den unge nyutdannete presten som skulle overta stillingen. Han var der for å overlappe Kristian Nissen og få en innføring i alt hva embedet dreide seg om. Han het Oluf Ludvig Jenssen og var en høy, kjekk og selvbevisst kar som nok fikk en alvorlig rystelse da han møtte vakre Gudrun. Jeg tipper at de ble lynforelsket begge to. Bare tidens strenge konvensjoner og etikette med stramme slips og korsetter gjorde at de klarte å vente med å få hverandre. 

OLUFS FAMILIEBAKGRUNN

Oluf hadde hatt en ganske annerledes barndom enn Gudrun. Ikke bare hard og nøysom, men også fattig. Dette preget ham hele livet gjennom en svært enkel og spartansk livsførsel, familien kunne si gjerrig. Han ble født på et lite småbruk på Nærøy, Vikna i Sør-Trøndelag, som den nest yngste av fire sønner. Faren Lorentz Nikolai Jenssen var fisker og omkom på sjøen, bare 32 år gammel. Oluf var da to år. Moren Melvine Amalie døde av tæring fem år senere, 33 år gammel. Tre av guttene ble da sendt til en ugift, bemidlet tante i Sandnessjøen som eide og drev et pensjonat. Hun tilbød seg å bekoste universitetsstudier for alle tre så de kunne komme seg fram i livet, og hun bestemte at de skulle bli henholdsvis advokat, lege og prest. 

Bare Oluf takket ja til tantens tilbud. 14 år gammel dro han alene til Kristiania og startet på sin klassereise, sterkt motivert og displinert. Etter katedralskolen fullførte han teologistudiet ved universitetet og ville søke seg til Finnmark, noe som også krevde studier og eksamen i samisk. 

FRA KRISTIANIA TIL KARASJOK

Men først giftet Gudrun og Oluf seg i Kristiania, og Oluf fikk en smak av livet i de kondisjonerte kretsene. De ble invitert på ball på slottet hos kong Oscar – og ved en anledning hilste de også på Fridtjof Nansen – tidens store kjendis og folkehelt. I 1913 tok de den lange reisen tilbake til Finnmark sammen, og de ble der i ni år. I løpet av denne tiden fikk de tre sønner; Peter, Johan Kristian og Lorentz. 

For begge, men spesielt for Gudrun, må tiden i Finnmark ha vært et spennende, eksotisk, men også komplisert møte mellom to vidt forskjellige kulturer. Avstanden fra et overklasseliv i Kristiania til et liv som prestefrue i Karasjok, et lite sted med rundt 300 innbyggere, kunne vel knapt vært større. Søsteren Ingas erfaringer som prestefrue på det samme stedet var nok til stor hjelp for henne. 

Som prestefrue og husmor kom Gudrun tett på det lille samfunnet i Karasjok. Hun måtte lære seg å tilberede all maten de kunne skaffe, blant annet ryper, rein, laks, molter og andre bær, og ikke minst å lagre mat. Det betydde salting, sylting og hermetisering, som hun med sin overklassebakgrunn nok ikke hadde fått mye opplæring i. Men hun hadde en betydelig evne til å omstille seg og ta utfordringer – og til å lære av folk rundt seg. 

I Finnmark fikk hun venner for livet og var med på reiser hvor hun flittig fotograferte. Hun tok mange bemerkelsesverdig gode bilder med svært enkelt fotoutstyr. Men hun hadde et trenet øye for å se et motiv, og var flink til å fotografere førsteinntrykket sitt av folk og steder. Når øyet er «tilvendt», er det ofte vanskeligere å se. Men det er viktig å ha entusiasme og interesse for det man ser. Og bildene viser tydelig at Gudrun hadde det. 

FRA GRONG TIL NORDERHOV

I 1922 fikk Oluf presteembete i Grong i Nord-Trøndelag, og familien flyttet dit. Der ble lille Harald født – gutt nummer fire! Gudrun hadde inderlig ønsket seg en jente, så Harald måtte finne seg i å ha langt hår og bli kledd i kjoler de første barneårene sine. Og hun tok mange romantiske bilder av ham. 

I 1939 fikk Oluf ny stilling som sogneprest i Norderhov menighet, og familien pakket og dro sørover. Norderhov ble et kjært gjensyn for Gudrun. Det var som å komme hjem, for her var hun godt kjent og hadde flere venner fra gamle dager. Den gangen var Norderhov et senter i bygda og et sosialt møtested med mange aktiviteter og travelt folkeliv. Det var postkontor og butikk både på Hønen og på Kirkevoll, hvor Maren Bagåsen drev gartneriet sitt. Hun laget kranser mot jul og dyrket blomster og grønnsaker sommer og høst. 

Da sto hun på torget blant annet sammen med humørsprederen Hans Petter Strande, en ung, driftig og nytenkende bonde som var i full sving med å etablere frukthagen på Ringvoll. – Skolen het så klart Kirkeskolen, og mange elever måtte gå både fem og seks kilometer hver vei. Kirken og prestegården var også viktige møtesteder i bygda, og presten tok del i folks liv på en helt annen måte enn i dagens sekulariserte samfunn – både som forkynner, sjelesørger og embetsmann. Og prestefruen måtte bidra på sin måte. 

PRESTEFRUENS OPPGAVER

Gudrun organiserte kvinneforening, barneforening og kirkekaffe og betrodde moren min at hun syntes at det var vanskelig å holde andakter. Men det hørte med, så hun lærte seg vel en teknikk. Uansett – de hadde det hyggelig på foreningsmøtene, som var populære og et av få sosiale tilbud. Dette var før plastkrusenes og pappkoppenes tid, men Gudrun hadde alltid samlet på porselenskopper som hadde fått slått av et skall, fått en sprekk, mistet en hank eller på annen måte blitt en outsider. 

Disse hadde hun i en stor flettekurv, og det skapte litt spenning og moro å finne seg en spesiell kopp i starten av møtet – enten til kaffe eller saft. Hun dro også på sykebesøk, eller på besøk til noen som hadde mistet noen eller hadde det vanskelig. Det kunne være i Åsa eller på Helgelandsmoen, for menigheten var stor. 

MEN SÅ KOM KRIGEN

De hadde ikke bodd lenge på prestegården før krigen startet, og det ble dramatisk da tyskerne kom i april 1940 og kastet håndgranater og skjøt med maskingevær inn i kirken fordi de trodde norske soldater hadde gjemt seg der. Mange steder i distriktet var det harde kamper med døde og sårede. Gudrun var med og pleide skadde som ble plassert på Njardarhov. Oluf balanserte prestegjerningen på stram line gjennom krigen og skrev jevnlig rapporter om hendelsene i kallsboka eller kirkeloggen. 

Her skrev han blant annet 13. april: 

Det høres nu skyting ute fra «Skaret» og «Krokkleven». Tyske fly beskyter og bomber de norske stillinger der ute. Ild og røk vitner om at også gårder blir satt ibrand. På «Njardarhov» er gjort istand et hjelpelasaret med 18 senger. Et laken, bemalt med et rødt kors, er satt opp på veggen. Prestefruen sammen med menighetssøsteren og noen andre damer har overtatt hjelpestasjonen og forbereder seg på å ta imot sårede. 

Fem dager senere skrev han: 

Kl. 3 om natten ankommer en norsk ambulanseekspedisjon på 5 vogner til prestegården. – Jeg viser ambulansen opp-over mot Haug hvor det har vært kjempet det siste døgn. Om kvelden ankommer et kompani tysk bergartilleri på ca. 300 mann og 200 hester til prestegården. Alle rom med undtagelse av kontoret er stappende fulle av soldater. Det blir en beveget og urolig natt. I Svenskestuen blir det fyret kraftig på peisen. Det er som begivenhetene fra Anna Colbjørnsdtr´s dager, da oberst Löwen med sine menn holdt til her, blir levende for en. 

GUDRUNS SISTE LEVEÅR

Etter krigen var det optimisme og entusiasme i samfunnet, til tross for rasjonering og mangel på nesten alt. Men folk hadde lært å leve nøysomt og tenkte ikke en gang på å klage. Norderhov prestegård var fortsatt iskald og tungvinn. Tiden med hushjelp var for lengst over, så Gudrun måtte stå grytidlig opp for å fyre opp i rommene de brukte, i god tid før Oluf sto opp. Han var en bortskjemt mann og en typisk mann av sin tid. 

Det gikk mot pensjonsalder for ham, så de satte i gang med å bygge hus på Botilrud. Begge gledet seg stort til å få et hus med moderne komfort etter mange år i store, kalde og tungvinne prestegårder. Men som nevnt fikk Gudrun aldri oppleve det. Hun fikk slag og ble liggende på sykehus i ett år før hun døde i 1956, 70 år gammel. 

ETTERORD

Hennes nærmeste og alle som kjente henne godt, husker henne som et varmt og empatisk menneske. Hun kunne nok se streng, reservert og nesten morsk ut med de dyptliggende øynene og mørke øyenbrynene, men hun var en beskjeden, ydmyk og kjærlig person. Og hun var tvers igjennom et dannet menneske i den gammeldagse betydningen av ordet. 

Min egen mor Gudrun Tingleff forgudet og elsket svigermoren sin. Hun var forbilde, støtte og mentor for mor, som nok fikk et aldri så lite kultursjokk som dansk innvandrer i 1948. Overgangen fra byliv og sentralvarme i Danmark til vedfyring og utedo i bygde-Norge var stor. Min søster Marit og jeg har vokst opp med mors utallige historier om farmor, familien hennes og om «gamle dager». 

Mor var også fotograf og tok vare på farmors negativer og oppbevarte dem i sitt arkiv. Da mor sluttet å fotografere, overtok Buskerud Fylkesfotoarkiv bildearkivet hennes, deriblant også farmors bilder. Og da fylkesfotograf Bjørn Johnsen hadde digitalisert farmors negativer, sendte han dem til fylkesfotografen i Finnmark. Der ble de mottatt med stor overraskelse og begeistring. Svært mye av bildedokumentasjonen av Finnmarks historie og kultur ble som kjent ødelagt da tyskerne satte fyr på Finnmark under tilbaketrekningen høsten 1944. 

Bildene til farmor viser seg å være en unik dokumentasjon av folk, klesdrakter og levesett i Finnmark og et viktig bidrag til å forstå den tiden da hun var prestefrue i Karasjok. Så i ettertid har bildene hennes fått stor oppmerksomhet og anerkjennelse.

FORFATTEROMTALE

Øyvind Tingleff (født 1951) flyttet til Botilrud i Norderhov i 1977 og har bodd og arbeidet der siden. Han er utdannet keramiker fra Bergens kunsthåndverksskole 1976. Arbeidet som illustratør/grafisk formgiver fra 1988–2003 og produserte sammen med flere medhjelpere undervisningsmateriell og skolebøker for diverse forlag. Han arbeider nå som frilans-illustratør for fagbøker og tidsskrifter og som keramiker. Han bidrar årlig med illustrasjoner til Heftet Ringerike.

KILDER/LITTERATURHENVISNINGER

• Minner og fortellinger, muntlig og skriftlig fra Ingrid Strøm, Marit Tingleff, Gudrun Tingleff, Lorentz Jenssen og meg selv. 
•  Inga Birch-Reichenwald Nissen forteller til NRK i 1958: Slik var livet som prestefrue i Karasjok – NRK Troms og Finnmark.
• Sitater fra Oluf Ludvig Jenssens kallsbok, april 1940: Sognepresten i Norderhov forteller om krigsårene – Arkivverket.