Da automobilen kom til Ringerike

De første automobilene kom til Norge før år 1900, og det tok ikke lang tid før de dukket opp i vårt distrikt. I denne artikkelen ser vi på hvordan folk og myndigheter forholdt seg til det nye transportmiddelet, og jeg presenterer noen av de første bileierne på Ringerike.

AV: PER CHRISTIAN BRATHEIM

Jossy Grøndahl var første kvinne i Buskerud som tok førerkort. Hun vakte en viss oppsikt som flittig sjåfør av den dyprøde Minervaen. Her legger hun ut på tur fra hjemmet på Rundtom i Hønefoss. Bildet er tatt en gang på 1930-tallet.

Foto: Utlånt av Elsa-Lill Piltingsrud Strande.

En dag i slutten av august 1901 kom Norges første bilturist, Petrus Scheltemer Beduin, kjørende fra Kristiania på vei mot Hønefoss. I veikanten ved Kroksund sto en liten gutt med store øyne og så på den merkelige selvgående vognen da den passerte. Gutten het Peter Lyse, og han fortalte senere at denne opplevelsen var starten på en livslang interesse for biler. 

Vi kan ikke vite om Beduin var den aller første som kjørte bil gjennom vårt distrikt, men det er sannsynlig, for det fantes færre enn ti motorkjøretøy i Norge på denne tiden. 

Beduins kjøretur vakte stor oppsikt. Ringerikes Blad skriver om begivenheten 31. august 1901 og forteller at Beduin og hans to medreisende inntok en bedre middag på Glatveds Hotel, hvorpå de kjørte til apoteket for å kjøpe bensin til bilen. Dette var nemlig det eneste stedet bensin var å få kjøpt den gangen. Fra Hønefoss fortsatte de sin ferd oppover Ådal og videre gjennom Valdres, over Filefjell og ned til Lærdal. 

Avisen er ikke så veldig entusiastisk over besøket, og avslutter artikkelen med «Vi tror, vi kan være fornøide saalenge ikke saadanne Vogne bliver alminnelige at se paa vore Veie». 

Peter Lyse, som var seks år gammel da han så bilen passere huset der de bodde, var 75 år senere med på å arrangere et veteranvognløp fra Oslo til Lærdal til minne om Norges første bilturist. Peter Lyse fikk også satt opp en minnestein ved Vindhella ovenfor Lærdal. 

«EN FARE FOR DEN ALMINNELIGE FÆRDSEL» 

Snart dukket det opp flere automobiler i vårt distrikt, og det vakte både nysgjerrighet og bekymring. Mange mente at biler var «en fare for den alminnelige færdsel» og fryktet ulykker. 

 Og frykten var velbegrunnet, for automobilene bråkte, og folk og hester var ikke vant til dem. En skremt hest hadde stort skadepotensiale, men det forekom også at kjørekaren sprang til skogs, mens hesten sto like rolig. «Vi kan ikke rolig se paa, at veifreden forstyrres paa denne maade og maa forlange at kunne færdes uden fare for liv og eiendom paa de veie, vi selv vedligeholder» heter det i et leserinnlegg i Ringerikes Blad i 1904, signert «Flere veifarende». 

Grosserer Wilhelm Henie var en av Kristianias første bilister, og i et intervju i Ringerikes Blad i juli 1931 forteller han om mange møter med sinte folk og skremte hester under sine turer til ringeriksdistriktet. Signaturen «W» påpeker i Ringerikes Blad i 1909 at både folk og hester sør for Sollihøgda har et mer avslappet forhold til biler enn hva han har observert i vårt distrikt, så det virker som det skjedde en viss tilvenning etter hvert som biltrafikken økte. 

De tidligste bilene var kostbare, motorsvake og lite driftssikre. Mange betraktet dem derfor som et leketøy for de rike og hadde ikke noen tro på at automobilen ville få noen praktisk betydning som transportmiddel. 

Det er bevart et bilregister for Kristiania fra tidsrommet 1899–1914. Registeret omfatter bileiere over store deler av Østlandet, fordi bilene var solgt og registrert i hovedstaden, dette gjelder også de første bileierne på Ringerike. Registreringssystemet var enkelt, bilene fikk et nummer fra en og oppover, og det skulle være malt på et skilt bak på bilen sammen med stedet bileieren bodde. 

Det fantes tilsvarende registre for andre deler av landet, men et landsomfattende bilregister kom først i 1913. 

DISPONENT WAHLSTRØMS «DING-DONG» 

August Wahlstrøm var disponent ved Hønefoss Brug og regnes som Ringerikes første privatbilist. I bilregisteret står Wahlstrøm i 1908 oppført som eier av en «automobil til privat personbefordring» med registreringsnummer 5. Bilen var en franskprodusert De Dion-Bouton, kjøpt hos forhandler Carl Simonsen i Kristiania. Bilen vakte stor oppsikt, men navnet ble litt vanskelig å uttale for ringerikingene, så på folkemunne fikk den raskt oppnavnet «Ding-dong». 

Disponenten kjørte ikke selv, som sjåfør ansatte han mekaniker Olsen fra Hønefoss Brug. Men bilen var lunefull og Wahlstrøm utålmodig, så mekaniker Olsen fikk gjennomgå. På det verste tok Wahlstrøm over spakene for både gass og tenning mens han bannet og svor, og den hardt prøvede mekanikeren måtte styre så godt han kunne. 

Etter noen få år ble den lunefulle franske bilen byttet ut med en Overland 1913-modell, og mekaniker Olsen ble skiftet ut med mekaniker Syvertsen. Men Wahlstrøm fortsatte den merkelige uvanen med å ta over gasshendelen. 

FÆRDENS FORDER 

Godseier Olaf Færden på Tanberg gård var også tidlig ute. I registeret er han 7. juni 1909 ført opp med registreringsnummer 112, en tre-seters Ford med 18 hesters motor. Dette kan ha vært en Ford N, en av modellene før T-Forden. I august samme år anskaffet Færden Ford nummer to, en model T med 20 hestekrefter og fire seter, og med registreringsnummer 168. Den første Forden ble registrert på ny eier i 1911. Det er ikke kjent om Færden faktisk hadde to biler helt til 1911, eller om han byttet inn den første da han kjøpte den andre. Begge bilene ble kjøpt hos E. C. Gjestvang, en av Kristianias første bilforhandlere. 

Færdens Ford (det er ikke kjent hvilken av dem) skal ha kostet 6 000 kroner (tilsvarende drøyt en halv million kroner i dag), og da kom lykter og kalesje i tillegg. På denne tiden var det lov å kjøre automobil alle ukedager i Norderhov og Bærum, men i Hole bare tre dager i uka. 

 Når Færden skulle til Kristiania en av de bilfrie dagene i Hole, spente de for en hest som dro bilen gjennom bygda. Når de kom til bunnen av bakkene opp til Sollihøgda, nektet hesten (forståelig nok) å gå videre før motoren var i gang. Da måtte de jukse litt før de nådde Sollihøgda, der hest og kusk ble sendt hjem. 

Etter en utforkjøring på Hvervenmoen ble bilen lettere ombygd med seter på langs, og en kort periode gikk den i rutetrafikk mellom Hønefoss og Sundvollen til en billettpris av to kroner. 

DAIMLER PÅ ASK GODS 

Thor Odegard Omejer på Ask gods anskaffet i 1910 en britisk Daimler sjuseters personbil med firesylindret motor på 38 hk. Den fikk nr. 23 i Kristiania-registeret og ble senere tildelt F-204. 

Hans Adolf Eriksen arbeidet en periode som sjåfør og altmuligmann på Ask gods. Daimleren var en stor og kostbar bil, men motoren var svak, så den hadde lett for å koke i motbakkene. Hans A. Eriksen fortalte senere at når de møtte hestekjøretøyer, måtte de stoppe bilen, og kjørekaren fikk så bestemme hvilken side han ville passere på. 

Kristianiatrafikken kunne være krevende da også, særlig om morgenen når bøndene var på vei inn til byen med lass. Det var mer moro å kjøre om natten når han hadde veiene for seg selv, da hendte det nok at farten ble høyere enn de tillatte 35 kilometer i timen! 

Thor Omejer solgte Ask gods etter noen få år og flyttet til Oslo. Det er ikke kjent hvor lenge han beholdt bilen. 

BILPIONERER I ÅDAL 

Godseier Andreas Næss på Nes i Ådal anskaffet en britisk Wolseley-Siddely i 1910. Den hadde først nummer 347 i Kristiania-registeret og fikk i 1913 tildelt F-213. Næss kan ha vært den første bileieren i Ådal, men Erik Jespersen Holte og Erik Torgrimsen Holte, også Nes i Ådal, kjøpte biler like etter. I 1916 hadde også postfører Bernt Haugen på Hen skaffet seg bil. Året etter fikk han amtsstyrets tillatelse til å starte fast post- og passasjerrute gjennom Ådal. I tillegg var det åtte motorsykkeleiere i Ådal herred i 1916. 

DE FØRSTE MOTORVOGNBESTEMMELSENE 

Før 1913 var bestemmelser for kjøring med automobil for en stor del overlatt til de enkelte amt, så reglene varierte både mellom amtene og kommunene. Hovedregelen fra starten av århundret var at kjøring med motorvogn var forbudt, med mindre amtet hadde bestemt noe annet. De første automobilistene måtte søke amtmannen om tillatelse for hver gang de skulle kjøre på tur, en søknad for hvert amt de skulle passere igjennom. Da Beduin la ut på sin langtur i 1901, hadde han innhentet tillatelse fra amtmannen i Akershus, men ikke de øvrige amtene han skulle kjøre igjennom. Beduin tok sjansen likevel, og ingen myndighetspersoner prøvde å stoppe ham. 

Bestemmelsene var påvirket av folks skepsis og av hvor «automobilvennlig» de enkelte amtmenn var. Holdningen i Buskerud amt var nokså kritisk. I 1907 foreslo flere herreder, blant andre Norderhov og Hole, at automobilkjørsel burde forbys, med unntak for rutegående trafikk. Etter en del debatt vedtok amtstinget at bilkjøring bare skulle være tillatt søndag, mandag og tirsdag i hele amtet. Beretningen om Olaf Færdens Ford tyder på at dette endret seg noen få år senere. I 1918 gikk man over fra amt til fylker i Norge. 

MOTORVOGNLOVEN AV 1912 

Det var stort behov for fornyelse av lovverket, og en komite startet i 1906 arbeidet med et lovutkast som var klart allerede i november 1907. Men debatten om lovbestemmelsene pågikk i fem år før motorvognloven omsider ble vedtatt. Hver eneste paragraf ble debattert. Det var særlig § 3, som fastslo at kjøring i alminnelighet skulle være tillatt, som skapte heftige protester. 

Mange, blant dem Hole herredsstyre, mente at lovbestemmelsene var altfor liberale. «Faktum er – det kommer man ikke fra – at den frie motorkjørsel er en fare og til skade for den allminnelige færdsel paa landeveiene» uttalte herredsstyret, og konkluderte med at kun rutegående motorferdsel burde være tillatt. Ådal herredsstyre mente at «Kjøring maa kun finde sted én dag i uken». Av mer kuriøse forslag kan nevnes at Feiring herredsstyre mente at «de motorvognkjørende tilpligtes at ha en cykkelrytter til at reise foran paa farlige steder for at varsle vognens komme». 

Motorvognloven ble omsider vedtatt i 1912 og gjort gjeldende fra 1913. Den var i hovedsak lik forslaget som komiteen la fram i 1907 med noen endringer, for det meste i innskrenkende retning. 

Med motorvognloven ble det opprettet et sentralt landsomfattende understellsregister, og det ble innført nye registreringsnummer med amtsbokstaver (fra 1918 fylkesbokstaver). Buskerud fikk tildelt bokstaven F. 

NORSK AUTOMOBILKLUB 

Norges første interesseorganisasjon for bilister ble stiftet i 1907. Blant foregangsmennene var grosserer Christian Langaard og generaldirektør Sam Eyde. Norsk Automobilklub jobbet iherdig for at motorvognloven skulle gi bilistene gode rammevilkår og sendte inn en rekke forslag og innspill. Flere av de første bileierne i vårt distrikt meldte seg inn i klubben. 

I 1909 arrangerte klubben Norges første bilutstilling i Kristiania. Utstillingen fant sted på Akershus festning, og 61 biler av hele 35 ulike merker var utstilt. Utstillingen ble høytidelig åpnet av kong Haakon VII, og flere tusen besøkte utstillingen den uken den varte. Arrangementet ble svært vellykket, og vi må regne med at mange bilinteresserte ringerikinger tok turen for å se. 

I 1913 ble kong Haakon Norsk Automobilklubs høye beskytter, og da endret klubben navn til Kongelig Norsk Automobilklub (KNA). 

RACERKJØRERNE PÅ SOKNA 

Motorvognloven gjorde det enklere å være bileier. Bilkjøring var som hovedregel tillatt på offentlige veier, men myndighetene hadde fortsatt adgang til å innskrenke biltrafikken dersom veiene var uegnet. Antall biler i distriktet økte, og ifølge «Fortegnelse over de i Norge indregistrerte motorvogner og motorcykler pr. 1. mai 1916», utgitt av KNA, var antallet totalt 23 biler og 22 motorsykler i de kommunene som i dag utgjør Ringerike og Hole. En stor andel var næringsdrivende, og den største yrkesgruppen blant bileierne var gårdbrukere eller «godseiere», som det het dersom eiendommen var stor. 

«Godsejer Rognerud paa Hovland i Soknedalen har kjøpt sig automobil for 8 000 kroner (drøyt 600 000 kroner i dag). I Sommer gjorde han og Fruen en 3 Ukers Automobilrejse til Throndhjem over Røros, diverse Turer i Trøndelagen, Valdres, Lærdal, Hallingdal og Krødsherad». 

 Dette sto i bladet Nu 18. desember 1913, og bilen var en Overland av årets modell. Ifølge fortegnelsen fra 1916 var det fem bileiere og to motorsykkeleiere på Sokna, og et par av dem gjorde seg bemerket i konkurranser. 

Oluf Berg var i norgeseliten som både skiløper og konkurransesyklist i begynnelsen av 1890-årene. På sykkel var han en av Wilhelm Henies argeste konkurrenter, og han hadde også konkurrert mot Petrus Beduin, som noen år senere ble Norges første bilturist. Oluf Berg anskaffet sin første bil omkring 1913. 

Herman Oppen hadde motorsykkel i 1916 og var i første halvdel av 1920-årene en av Norges beste racerkjørere. Han deltok i en rekke løp, og i 1920 og 1924 vant han Trondhjemsridtet, et utholdenhetsløp som gikk fra Kristiania til Trondhjem og tilbake igjen. Herman Oppen var også en ivrig bilfører, og både han og Oluf Berg deltok i flere billøp i 1920-årene, blant annet Korketrekkeren i Drammen. 

I 1925 var Oluf Berg, Herman Oppen og flere familiemedlemmer deltakere i et mye omtalt israce på Steinsfjorden. Alle kjørte i Oppens store og tunge Pierce Arrow, og et stykke ut i løpet brast isen, og bilen begynte å synke. Alle kom velberget fra ulykken, men bilen endte på 15 meters dyp. Herman Oppen solgte like godt bilen der den sto, sannsynligvis til bunnpris. 

BUSKERUDS FØRSTE KVINNELIGE SJÅFØR KJØRTE MINERVA 

Sverre Grøndahl var disponent ved Follum Træsliberi. I 1913 gikk han og kona Jossy Grøndahl til anskaffelse av en Minerva 1912-modell, og denne bilen eksisterer fortsatt! Dette var en stor og kostbar bil som kostet 11 750 kroner (over 800 000 i dagens pengeverdi), og kong Haakon holdt seg til samme bilmerke. Sverre Grøndahl tok førerkort i 1913, og Jossy Grøndahl i 1914 som første kvinne i Buskerud amt. Jossys kjørelærer var selgeren av bilen, den temperamentsfulle og rødhårede korsikaneren Henri Costa, som også var kong Haakons kjørelærer. 

Bilen ble mye brukt, og Jossy var ofte fører av den dyprøde Minervaen, noe som vakte en viss oppsikt. I 1914 deltok Sverre og Jossy Grøndahl i KNAs automobilløp på 562 kilometer. Dessverre måtte de bryte på grunn av tekniske problemer, men festmiddagen med premieutdeling fikk de med seg. Premiene ble delt ut av kongen, og en rekke andre prominente gjester var til stede. 

Grøndahl hadde bilen helt til slutten av 1940-årene. Da kunne den lett ha endt sine dager ombygd til lastebil slik mange andre umoderne biler gjorde, men i stedet ble den tatt over av Gerhard Carl Prøsch, en veteranvognentusiast fra Oslo. Prøsch hadde Minervaen til 1965, da den ble solgt til en privat bilsamler i Sverige, og i flere år sto den utstilt på et privat bilmuseum i Skellefteå. I 2001 ble Minervaen kjøpt av Niels Christian Bang på Follum gård og er dermed nesten tilbake til stedet der Grøndahl bodde i 1913. 

BILFORHANDLERE OG VERKSTEDER 

Den tekniske utviklingen gikk raskt de første årene etter 1900, og bilene ble både kraftigere og mer driftssikre. Men bilparken for hundre år siden hadde likevel behov for intensivt vedlikehold. Det ser ikke ut til å ha vært spesialiserte bilverksteder eller forhandlere i Hønefoss de første årene, til det var markedet for lite. Men mekaniske verksteder fantes det flere av, og de kunne også utføre bilreparasjoner ved behov. Mange bileiere lærte seg dessuten å reparere selv. Bilene var enkelt konstruert, og både punkteringer, motorstopp og andre problemer var vanlig, så det var viktig å være selvhjulpen. 

I 1920 startet Bilcentralen opp sin virksomhet i Hønefoss sentrum. De hadde i mange år lokaler omtrent der Sentrum Stopp er i dag. Bilcentralen drev verksted, og de forhandlet biler og motorsykler. Samme år kjøpte brødrene Kolbjørn og Nils Østvold fra Hallingdal en eiendom i Norderhovsgata, der de startet automobilforretning og reparasjonsverksted. 

Brødrene Østvold AS eksisterte til begynnelsen av 1980-årene og var i mange år Opel-forhandler. Flere virksomheter startet opp utover 1920- og 1930-årene, blant dem Blystad Auto-verksted i Osloveien, som ble etablert av Anders Blystad i 1928. 

BILEN FORTSATT FOR DE FÅ 

Under første verdenskrig var bilsalget lavt, og det var knapphet på drivstoff. Både drivstoff- og kjøretøyimport kom raskt i gang igjen etter krigens slutt i 1918, og i 1921 var det registrert 677 biler og 640 motorsykler i Buskerud fylke. Det er beskjedne tall, men antall motorkjøretøy var femdoblet på fem år. Motoriserte kjøretøy var i ferd med å finne sin plass i samfunnet. Både i person- og varetransport var bilen i ferd med å overta for hestetransport. Hønefoss hadde hatt automobildrosjer siden 1913, og det gikk rutebiler på mange strekninger. 

Selv om antall motorkjøretøy økte sterkt i årene fram mot andre verdenskrig, skulle det gå lang tid før det ble vanlig å ha privatbil. Til det var biler altfor kostbare i forhold til vanlige folks inntekter. Men etter andre verdenskrig skjøt bilsalget fart for alvor. I 1960 ble bilrasjoneringen opphevet, folk flest fikk etter hvert bedre økonomi, og bilen ble allemannseie.

Bilcentralen startet sin virksomhet i Hønefoss i 1920. F-300 er en Buick 1917 modell som tilhørte Niels Henrik Seip på Nærstad gård. F-1218 tilhørte baker Johan Kullerud og er av det noe uvanlige amerikanske bilmerket Kline Kar.

Foto: Adolf Johansen / Buskerud fylkesfotoarkiv

FORFATTEROMTALE

Per Christian Bratheim, født 1960, er oppvokst på Ringerike og bor i Hønefoss. Han er utdannet geodet og er ansatt i geodesidivisjonen i Kartverket. Han har i mange år vært interessert i historiske kjøretøy og er redaktør av Motoristen, klubbavis for Motorhistorisk klubb Ringerike og omegn (MKRO).

KILDER/LITTERATURHENVISNINGER

• Nettadresse: Fortegnelse over de i Norge indregistrerte motorvogner og motorcykler pr. 1. mai 1916. Utarbeidet ved Kongelig Norsk Automobilklub. Kristiania. 

• Motorvognregister Kristiania 1899-1913 (oversikt over biler med eier og kjennemerke. Nettadresse: Motorvognregister Kristiania 1899-1913). 

• Bang, Niels Chr. 2004: Kongenes bil. Bilenes konge. I: Veteran & sportsbil. Bladet for virkelige entusiaster. 2004, nr.6. Oslo. 

• Beduin, Petrus Scheltemer: Med bil til Skandinavia i 1901. I: Volund 1977. Årbok for Norsk Teknisk museum. Oslo. 

• Borgen, Per Otto 2000: Ringerike by- og bygdeleksikon. Drammen: Forlaget for by- og bygdehistorie. 

• Fortegnelse over medlemmer av KNA. I: Aarlig tillægshefte til K.N.A. haandbok 1915, 1916, 1917, 1918. (Nasjonalbiblioteket). 

• Frydenlund, Otto 2002: Da grosserer Henie skremte gamper i Hønefoss. I: [Heftet] Ringerike nr. 74, s. 30–31. Hønefoss. 

• Gandrud, Einar 2005: Barndomsminner. Del 3. I: Heftet Ringerike, nr. 77, s. 53-57. 

• Godsejer Rognerud paa Hovland i Soknedalen… I: Nu, nr. 40, 16.12.1913. 

• Gretland, Peer 1951: Bilens historie. Bilismens utvikling i Norge og en kronologisk oversikt over bilens historie. [Utgitt av] Kongelig Norsk Automobilklub. Oslo. 

• Grimsmo, Øivind 1997: Automobilåret 1914. Norges første landeveisløp og djerve Automobilisters reprise 1997. [Oslo]: Norsk veteranvogn klubb. Nettadresse: Automobilåret 1914, Norges første landeveisløp : og djerve automobilisters reprise i 1997. 

• Historisk statistikk 1978. Utgitt av Statistisk sentralbyrå. Oslo. 

• Knoph; Bjørn 2000: Hans A. Eriksen. En allsidig mann. I: Heftet Ringerike nr. 72, s. 12-13. Hønefoss. 

• Lyse, Peter 1976: Attved Tyrifjorden. Målføre og tradisjon frå Ringerike. Ved Inger Frøyset. Oslo: Universitetsforlaget, s. 42–44. 

• Lyse, Peter 1970: Den første bilen som kjørte over Ringerike. I: [Heftet] Ringerike 1970/1971, s. 23-24. Hønefoss. 

• Ringerikes Blad: 31.08.1901, 04.07.1903, 04.06.1904, 29.07.1909,10.05.1917, 10.06.1920, 26.03.1920, 02.02.1925, 13.03.1982. 

• Skrataas, Anders 2022: Dramatikk på fjorden i 1925. Harald Skrataas intervjuer Kaare Berg. I: Dalen vår 2022, s. 18-20. Utgitt av Soknedalen lokalhistoriske forening. 

• Statistisk årbok 1916 og 1921. Utgitt av Statistisk sentralbyrå. Oslo. 

• Winding-Sørensen, Jon 2007: KNA 100 1907–2007. Ekte bilglede i hundre. Oslo: Yrkeslitteratur. 

• Østlund, Jan Helge 2002: Med Hønefoss i sentrum. Hønefoss: Kolltopp forlag. 

• Østlund, Jan Helge (red) 2008: Samspill siden 1833. Ringerikes Sparebank 175 år. Hønefoss: Ringerikes Sparebank. 

• Muntlig kilde: Trygve Krogsæther, bilhistoriker i Oslo