Matskikker og kosthold på Ringerike i mellomkrigsårene

Hva var daglig kost på gårdene på Ringerike for rundt 100 år siden? Hva var høytidsmat og festmat?

AV: KIRSTEN BERTHEAU NØKLEBYE

Baking i 1920 på Lærerindeskolen paa Stabæk (Statens lærerinneskole i husstell). Kjøkkenet er enkelt utstyrt og viser forholdene den gang. Elektrisk lys og en magasinkomfyr, men samtidig en vedkomfyr.

Foto: Anders Beer Wilse (1886–1949), Norsk Folkemuseum, NF. WB13597. Frigitt (Public domain mark CC-PDM)

Ringerike kommune var en nydanning i 1964, da ble følgende kommuner slått sammen: Hole, Hønefoss, Norderhov, Tyristrand og Ådal. Ringerike, unntatt Hønefoss, danner her grunnlaget for et lite dykk i matskikker og kosthold i 1920- og 30-årene. 

HISTORISK TILBAKEBLIKK 

1920- og 30-årene var på mange måter en brytningstid, ikke bare på Ringerike, men i hele landet – teknologisk, økonomisk og samfunnsmessig. Det var en periode med vekst og fremgang. Noen hovedlinjer og sammenligninger fra rundt 1900 er relevante. På bygdene var mange gamle matretter og et kosthold innenfor det gamle bondesamfunnet fortsatt intakt og utgjorde en grunnstamme. En beretning fra Tyristrand rundt 1900 gir et godt innblikk i levekårene og måltidene gjennom arbeidsdagen. 

Etter avslutningen av første verdenskrig i 1918 ble det lettere tilgang på flere matvarer og import fra utlandet, særlig hvetemel, sukker og kaffe – tre viktige innslag i husholdningen. Høy import av hvete fra USA fikk blant annet stor betydning for integreringen av gjæret brød i det daglige kostholdet i hele landet. Flatbrødet tapte sin sterke posisjon som hverdagsbrød. Endringen gjaldt også på Ringerike. 

Helt fra slutten av 1800-tallet hadde befolkningen fått ny kunnskap om matlaging, husholdning og ernæring gjennom nye kokebøker, undervisning på skolekjøkken og kortere husstellkurs. Dyktige kvinner med kunnskap og kompetanse gjorde et pionerarbeid. 

Imidlertid fikk det store økonomiske krakket og bankkrisen sist i 1920-årene også konsekvenser i Norge – for eiere av bedrifter, eiendommer, gårder og enkeltpersoner både i byene og på bygdene. Mange ble rammet av konkurs, og flere måtte selge sine eiendommer, også på Ringerike. Dette fortsatte frem mot andre verdenskrig. 

KUNNSKAP OG OPPLÆRING I HUSSTELL 

Helga Helgesen (1863–1936) fra Hønefoss var lærerutdannet og fikk innført skolekjøkken og husstell i grunnskolen. Hun mente det var viktig at de unge tidlig fikk kunnskap om matlaging og et riktig kosthold. Som en oppmuntring fikk elevene utdelt en skolekjøkkenbok. Skolekjøkkenet var for jenter. Det første i Hønefoss var i 1896. 

Opplæringen fikk over tid uten tvil betydning for kostholdet og førte til sunnere og mer varierte matretter i 1920- og 30-årene. Et eksempel er nye metoder for konservering og hermetisering av matvarer som blant annet bidro til økt forbruk av kjøtt og fisk i det daglige. Her kan nevnes middagsretter med kjøttkaker og medisterkaker, fiskekaker og fiskeboller. Like viktig var hermetisering av epler, pærer, plommer og enkelte grønnsaker. En publisert minneoppgave fra Aurdal gård i Åsbygda viser nettopp dette. 

KJØKKENET VAR HOVEDROMMET 

Alle måltider ble vanligvis inntatt på kjøkkenet med familien og arbeidsfolk samlet rundt bordet. 

På vedkomfyren med stekeovn og ofte eget kammer til varmt vann, tilberedte de maten. En revolusjonerende nyhet da den kom i 1860- og 70-årene. Gryter og stekepanne av støpejern var det vanligste, og gamle kobberkjeler hvis de hadde. Kaffekjelen var av kobber. Til safting og sylting kunne de ha en gryte som var blank innvendig for ikke å sette smak og farge. 

Elektrisk strøm var kommet på de fleste gårder og i enkeltboliger, men det gjaldt kun belysning, ikke komfyren. Fasiliteter som kjøleskap og fryseskap lå ennå langt frem i tid. Men innlagt vann og en utslagsvask hadde de fleste på kjøkkenet. Mange brukte parafinlamper i tillegg i stue og andre dagligrom. 

MÅLTIDENE TIL HVERDAGS 

Måltidene ble inntatt til faste tider året rundt, hverdag som helg og høytid. Slik har det vært fra gammelt av, på 1800-tallet og lengre tilbake. Hva de kalte de enkelte måltidene har vært ganske likt i hele landet, og likeså når på dagen de spiste. Det var lange arbeidsdager fra tidlig om morgenen til sent på kveld. 

Slik var måltidene på Ringerike rundt 1900, med litt endringer i mellomkrigsårene (endringene i parentes): 

• Førdugurd klokken 6 (frokost 7). 

• Dugurd klokken 9 (9.30, også kalt duern). 

• Middag klokken 13. Etterfølgende middagshvil og kaffe. 

• Eftasverd klokken 17 (mellom 16 og 17). 

• Kveldsverd klokken 20 (kveldsmat 20). 

ÅSBYGDA I MELLOMKRIGSÅRENE 

Fortelleren er Kari Aurdal Høyvoll, født i 1909, fra Aurdal gård i Åsbygda. Hun gir en god skildring av leveforhold og kosthold i de årene. I husholdet utenom husbondsfolket og åtte barn, var det bare to faste arbeidsfolk. 

De hadde fem måltider om dagen hele uken, sommer som vinter. Familien og arbeidsfolket inntok alle måltidene på kjøkkenet og spiste sammen. I travle tider om sommeren leide de inn flere folk. 

Frokost: Hjemmebakt grovt brød stekt i bakerovnen i bryggerhuset, kaffe eller melk (håndskummet og ikke separert i maskin), margarin og pålegg – syltetøy, mysost, prim, pultost og sirup. 

Dugurd: Nykokt vassgrøt av byggmel og vann, og til drikke håndskummet søt eller sur melk. I tillegg fikk de brødmat – brødskiver med enkelt pålegg og kaffe. Det var spesielt til barna. 

Middag: Middagen bestod av to retter – suppe og hovedrett av kjøtt eller fisk. De spiste mest kjøttprodukter og flesk og mindre fisk. Grynsodd kokt på salt kjøtt og flesk sammen med selvdyrkete grønnsaker var mye brukt og typisk i hele Ringerike. I Åsbygda tilsatte de gulrøtter, kålrabi, purre og oppskårne poteter. Denne middagen var mektig, og krevde en del arbeid å lage. Derfor ble det kokt en stor porsjon for to dager. Den andre dagen hadde de nystekte pannekaker til. Ertesuppe, lapskaus og stekt flesk med duppe (hvit saus med gressløk) var retter som familien brukte ofte. 

Til middagen hadde de Ringerikspotet og grønnsaker dyrket på gården: gulrøtter, kålrabi, blomkål, hodekål, grønnkål, purreløk, sjalottløk, sukkererter og selleri. 

Det var fast rutine med en ettermiddagshvil. Det har vært skikk på alle gårder stort sett i hele landet fra gammelt av. For arbeidsfolket var det nødvendig før de begynte utearbeidet igjen. Før de gikk ut, fikk alle en kopp kaffe og kanskje en sukkerbit. 

Bruk av en suppe først skulle trolig virke mettende og være lett mat før et tyngre kjøttmåltid. Eksempler er: melkesuppe, fruktsuppe, sagosuppe med rosiner, byggrynsuppe med saft, svisker og rosiner og rabarbrasuppe. Sistnevnte suppe var gjerne sommermat og ble servert sammen med spekemat. 

Om høsten slaktet de gris, ku og sau, preparerte spekemat, innmatpølser og spekepølser, med tillegg av kjøttkaker og medisterkaker på Norgesglass. Dessuten handlet de makrell, sei og torsk når det var å få tak i. Noe ble til fiskekaker og hermetisert på glass. 

Om høsten kjøpte de sild i kasser og produserte sildekaker til vinterforsyning. Hos slakteren fikk de kjøpt oppmalt hestekjøtt som de blandet med annen kjøttdeig til pølser. I tillegg holdt de høner og var selvforsynte med egg. Likeså hadde de kaniner som ble middagsmat en gang iblant. 

Eftasverd: Det var et kort måltid og avbrekk, og innebar enkel servering. Det var som regel smurte brødskiver med pålegg på et fat og kaffe. Sommerstid kunne de steke vafler av byggmel og vann i vaffeljernet på vedkomfyren. Da satt de ofte på stabburstrappen eller ute på jordet, og spiste. Arbeidsdagen var ikke slutt ennå. 

Kveldsmat: Da var det kveld etter en lang arbeidsdag. De hadde enten grøt eller salt sild. På Aurdal er det ikke spesifisert nærmere. 

Et grøtmåltid med søt eller sur melk har svært lange tradisjoner i hele landet, og var fortsatt fast i 1920- og 30-årene mange steder. For det meste gikk det i nykokt vassgrøt med melk til. 

Søndagsmat: På søndager var det et tydelig skille i kosten. Den var bedre og mer variert, og de spiste litt senere frokost med godt pålegg og hjemmebakt brød. 

Middagen markerte et høydepunkt med både hovedrett og dessert. Suppen ble sløyfet. Som regel var det godt tilberedt kjøtt som koteletter, stek og benløse fugler (bearbeidet kjøtt). En sjelden gang fikk de fisk som ørret, laks eller kveite. Hjemmelaget fiskepudding var også søndagsmiddag. De var flinke til å bruke egne grønnsaker generelt, og enda mer og variert på søndager. 

Dessert var fast både på søndager og helligdager. Det var stor variasjon: ulike sorter fruktgrøt, hermetisk frukt, stekte epler, svisker med pisket krem, karamellpudding og fromasjer. 

Til kaffen senere fikk de alltid nystekte kaker eller vafler. Men det var nok ikke alle gårder som kunne servere like god søndagsmat i 1920- og 30-årene. Det fortelles at husmoren hadde vært kokke på en restaurant i Oslo før hun giftet seg. 

Hovedinntrykket fra familien i Åsbygda er at de spiste god, alminnelig hverdagsmat og kan stå som et godt eksempel på kostholdet i mellomkrigsårene på Ringerike. 

De dyrket poteter og mange sorter grønnsaker, og de hadde bærbusker og frukttrær og var selvforsynt med mye. Som mange gårder i mellomkrigsårene holdt de høner, og slaktet gris, ku og sau om høsten. 

De dyrket bygg og rug på gården. Hvetemel og sukker ble kjøpt i sekker, og det samme med kaffe. Her gjorde de en byttehandel med karve som de sanket selv – en halv sekk karve mot en sekk rå kaffebønner. Kaffebønnene brant de i et eget jern på vedkomfyren og malte bønnene på kaffekvern etterpå. 

Andre informanter, deriblant fra Tyristrand, beskriver et noe enklere og mer tradisjonsbundet kosthold i det daglige. Noen av disse opplysninger ligger antakelig nærmere 1900–1910, men perspektivet frem til mellomkrigsårene understøttes av andre og av lokallitteratur. 

TYRISTRAND OMKRING 1900 

Førdugurd: Hjemmebakt brød, smør og ost, slik som pultost, surprim og primost. Til drikke fikk de kaffe eller melk. Det nevnes at de også brukte margarin på brødet. 

Dugurd var ikke tørrmat, men sild med potet og flatbrød, eller grøt. Dette vekslet mellom dugurd og kveld. Grøten var varm og nykokt. 

Middag var hovedmåltidet og preget av mer variasjon. Som i Åsbygda, hadde de suppe til alle middager. Det er satt opp en matliste for hver dag i uken: 

Mandag – grynsuppe, kjøtt og poteter. 

Tirsdag – lapskaus, flatbrød og melkegryn. 

Onsdag – lutefisk og melkevelling. 

Torsdag – ertesuppe, kjøtt og flesk og poteter. 

Fredag – spekeflesk, flatbrød og melkegryn. 

Lørdag – pannekake, saftsuppe. 

Søndag – mer variasjon: alminnelig ertesuppe, kokt og stekt kjøtt og forskjellig annet. 

Matlisten var stort sett den samme både sommer og vinter, og nokså ensidig. Det fremheves at ertesuppe med kjøtt og flesk nærmest var en nasjonalrett. Likeledes var kjøtt og flesk alminnelig på de større gårdene som middagsmat. Denne opplysningen forteller oss at det var ikke alle som hadde råd til å spise mye kjøtt og flesk i det daglige. Bruken av fisk var også begrenset, bortsett fra sild og tørrfisk. 

Eftasverd: Da spiste de som regel det samme som til førdugurd, hjemmebakt brød og ost. 

Kveldsverd: Måltidet vekslet mellom grøt og sild med flatbrød og potet. Av og til kokte de melkegrøt med melk istedenfor vann, og byggmel. 

HØYTIDSMAT OG FESTMAT PÅ RINGERIKE 

Rømmegrøt har alltid stått høyt i kostholdet, og var festmat. Fra Åsbygda omtales to spesielle dager, 14. april og 14. oktober, som var sommerdag og vinterdag fra gammelt av. Dagene var også de gamle flyttedagene for tjenestefolk til en ny gård og arbeid. Rømmegrøt ble etter skikken ellers kokt ved en fødsel som en lykkeønskning, kalt barselgrøt, og når slåttonna var ferdig. Da het det slåttegrøt. 

På en større gård i Hole var det vanlig å bake søtbrød til jul av hvete- og rugmel og godt med sirup. Med bruk av surdeig og kaldheving fra kvelden før, ble det stekt åtte-ti brød i bakerovnen. Tradisjonen videreføres i slekten fortsatt. 

To gamle retter – mølje og julekål, var festmat og julemat med lange tradisjoner på flere gårder på Ringerike, mens andre ikke hadde denne tradisjonen. Mølje er mest kjent i vår tid, og hos noen familier samles de til mølje som en fast førjulstradisjon. Mølje kunne serveres både julaften og nyttårsaften som høytidsmiddag. 

Retten ble kokt og gjort ferdig julaftens formiddag samtidig med julekålen, som skulle spises første juledag etter at de hadde vært i kirken. Sammen med den serverte de kald ribbe, medisterpølser og ferskt kjøtt. 

Om tradisjonen fortelles: Mølje består av hjemmebakt flatbrød (rugbrød) som ble brukket op i litt grovere biter i en dyp tallerken og blir blødt i suppekraft. Kraften blir slått av, og skummer så fett av samme suppegryte og har over. Dette spises med gaffel med øll og dram til. Med møljen begynner julen her, da begynner vi og ønsker god jul til hverandre, og det er en egen stemning og høitid som vi ikke kan unvære. Kraften og suppen som den lages av er julekålen. (eldre rettskriving, fra Hole) 

Imidlertid er julekål, eller kål som det også kalles, en kjent matrett flere steder i nabobygdene til Ringerike. Men den har ikke samme tradisjon for å være en utpreget høytidsrett. Kål er også brukt om en tradisjonsrik kjøttrett på Vestlandet. 

De hadde også skikker rundt fastelavn og påske i mellomkrigsårene. Det ble feiret med fastelavnsboller og små kringler. Lam har tradisjon som påskemat, og lettsaltet lammelår var mer vanlig enn fersk lammestek som i vår tid. Det var en sammenheng mellom bruk av ferskmat og konservert mat/forrådsmat i eldre tid. Rømmegrøt på påskeaften er også nevnt. Svært vanlig var det å spise et nykokt egg til frokost første påskedag. 

GRØNNSAKER, FRUKT OG BÆR 

I mellomkrigsårene tok forbruket av grønnsaker og frukt seg kraftig opp på gårdene sammenlignet med forholdene rundt århundreskiftet. Da var forbruket lite og ofte begrenset til løk, gulrøtter, kål og kålrabi. Det har sammenheng med økte kunnskaper om husstell og ernæring, folkeopplysning generelt og økonomi. Mange gårder hadde også et utvalg av bærbusker som rips, solbær, bringebær og stikkelsbær. Klimaet er gunstig for både frukttrær og bærbusker på Ringerike. I skogen var det tyttebær, blåbær, krekling og multer å hente. Matauk av ulike slag spilte en stor rolle. 

Norgesglass kom i produksjon på Hadeland Glassverk fra 1905. Spesialglass for hermetisering var i handelen på slutten av 1800-tallet. Tidligere brukte metoder var store krukker forseglet med vokspapir til bær, og blikkdåser med skrulokk til kjøtt. 

INNLÅNTE OPPSKRIFTSBØKER 

Gamle oppskrifter kan også være nyttige. Jeg fant at det tegnet seg et slags mønster, et tverrsnitt av hva folk på Ringerike spiste i 1920- og 30-årene av middagsmat, supper, grønnsaker desserter og kaker. Det er tydelig at de unge kvinnene hadde lært mye fra deltakelse på husstellkurs og skrevet ned oppskrifter. 

Gjennomgående var det fortsatt mye tradisjonsmat kjent fra tidligere år. Det var liten variasjon av kjøttmat til middag utenom grynsodd, ertesuppe, lapskaus og karbonader. Jeg noterte bare én skinkestek og benløse fugler, mens verken koteletter, biff eller snitsel forekom. 

Hermetisering av bearbeidet kjøtt og fisk på Norgesglass var relativt nytt, og et supplement. Derimot dukket det opp flere oppskrifter på blodmat fra storfe – blodklubb, blodpannekaker og blodpølse. Dette er gamle matretter, og minner om at folk utnyttet alt på dyret når de slaktet. 

Fisk fikk større plass i kostholdet og mer variert enn før. Sild stod fortsatt sterkt, med blant annet sildekaker. Oppskriftene presenterte både torsk, sei og makrell, og slikt som fiskegrateng, plukkfisk og fiskekaker. Lutefisk og tørrfisk er nevnt. 

Oppskriftene på supper viste til de enkle og tradisjonelle: grynsuppe, melkegrynsuppe, ertesuppe og grønnsaksuppe. Men tomatsuppe med makaroni forekom, foruten flere saftsupper og fruktsupper. 

Av kaker og annen bakst var det et rikholdig utvalg – hverdagskaker til kaffen, visitter, høytider og gjestebud. Gjærbakst manglet heller ikke: kringler, vørterkake og julekake med rosiner. Flere av dem har røtter lengre bakover (formkaker og småkaker), mens andre er nyere. Kvinnene hadde prøvd dem på husstellkursene, og de hadde lånt oppskrifter av venninner og oppkalt kakene etter dem. Typisk var kaker med fyll og ulike eplekaker. Noen av de tradisjonelle julekakene var også med. Men oppskrifter på flatbrød og lefser var det lite av i oppskriftsbøkene. 

I et historisk perspektiv er det viktig å påpeke at de aller fleste kakesorter og brødsorter også hadde forankring i andre distrikter på Østlandet og i andre landsdeler. 

HEFTET OM TRADISJONSMAT FRA RINGERIKE 

Et supplement til utvalget av nedskrevne oppskrifter fra husstellkurs er heftet Tradisjonskost fra Ringerike. Buskerud Bondekvinnelag gikk i bresjen for å samle inn gamle matoppskrifter fra Ringerike gjennom de lokale bondekvinnelagene tidlig på 1990-tallet. 

I utvalget av oppskrifter gis gode eksempler på de tradisjonelle og særegne matrettene og skikkene på Ringerike i et tidsspenn fra tidlig 1900-tall til cirka 1940. Her finner vi kort fortalt: Kjøttretter, både tradisjonelle og mer moderne, blodmat og utnytting av poteter, hverdagsgrøt og festgrøt, og mange eksempler på kaker og desserter. Av fisk står silden sterkt med flere silderetter, og også bruk av sik. Rundt Sperillen pleide de å steke eller koke den. 

En kjent gammel kake er munker, stekt i et munkejern av kobber eller jern. Flere oppskrifter på vafler og eplekaker viser at det var populært. Kakebrød som vørterkake og julekake bakte de til spesielle anledninger. Lefsetradisjonen ble holdt i hevd med oppskrifter fra Sokna, Veme og Ådal. Det var lefser til høytid og fest, og servert sammen med kakene. I tillegg kom middagslefse og eftaslefse, spist til rakfisk, lutefisk og sylteflesk. Derimot finnes bare én oppskrift på flatbrød, som trolig er en nyere sort med finmalt hvetemel, rugmel, skummet melk og poteter. Mangelen på flere flatbrødoppskrifter forteller at flatbrødet måtte vike plassen for gjæret brød. 

Etter skikken på Ringerike ble flatbrødet bakt av ertemel til hverdags og rugmel til høytider, og sjelden av bygg. Høytidsflatbrødet hørte særlig til møljen og julekålen, mens erteflatbrødet spiste de sammen med sild og poteter og til spekeflesk. En kjent matrett som flatbrødsoll, flatbrød brukket opp med melk over, spiste de ofte om sommeren. 

Flatbrød bakt av rugmel har liten tradisjon i andre landsdeler. Dette har sammenheng med klimaet og dyrkingsforholdene for korn og hvilke kornsorter som var best egnet. Rug gikk hovedsaklig til baking av gjæret brød stort sett i hele landet, og bygg og havre til flatbrødbaking. På flatbygdene på Østlandet var forholdene bedre, også for rug. 

Hjemmebakt brød fikk større plass i måltidene fra første tiår av 1900 og utover, både på Ringerike og generelt i Norge. De bakte vanligvis grovt brød i bakerovnen som stod i bryggerhuset eller i kjelleren i våningshuset. Gjennom kokebøker og husstellkurs kom nye brødtyper i bruk og til enkelte anledninger: loff, kneippbrød, grahambrød og rundstykker. 

AVSLUTTENDE KOMMENTAR 

Visse matprodukter går igjen i matlistene og synes å ha vært en fast tradisjon på Ringerike. Det gir inntrykk av et noe ensidig kosthold og lite variasjon i løpet av en uke. Heftet Tradisjonskost fra Ringerike gir også det samme bildet: Kjøtt og flesk, grynsuppe og ertesuppe i flere varianter. 

 Poteter var fast tilbehør, og i mindre grad flatbrød. Sild hadde fortsatt stor plass, men andre fiskeslag vant innpass. Grøt kokt av byggmel, den kjente vassgrøten, ble fortsatt spist jevnlig, og rømmegrøt var festgrøten. Noe nytt var den økte bruken av grønnsaker av mange slag som ble dyrket på gårdene. 

Det er litt usikkert om Ringerikspoteten var hverdagspoteten hos alle. Noen fremhevet den mer som festpotet og brukte mest andre potetsorter. På Landbrukshøyskolen på Ås (nå NMBU) dyrket de allerede i 1922 frem en ny sort, som ble godkjent som dyrkingspotet og settepotet i 1932. Poteten hadde hvitt skall og hvitt kjøtt og ble omtalt som Åspotet. 

I mellomkrigsårene opprettholdt de den gamle skikken med to varme måltider om dagen på Ringerike: middag og kveldsverd/kveldsmat. Men det forekom en tidsforskyving utover dagen for måltidene. Noen steder sløyfet de kveldsverden klokken 20. Tanken var å avslutte arbeidsdagen tidligere. 

Førdugurd/frokost var blitt et enkelt måltid med hjemmebakt brød og nøysomt pålegg som pultost, primost og syltetøy i 1920- og 30-årene. Dugurd fortsatte å være et tyngre måltid med nykokt grøt eller sild med potet og flatbrød. Det var tradisjonell ringerikskost, og vanlig på bygdene fra langt tilbake. 

Markering av søndagen som helligdag og hviledag og ekstra god mat i forhold til ukedagene, synes å ha variert på gårdene. Matressursene generelt må sees i sammenheng med flere faktorer: økonomi og størrelse på gården, huslydens størrelse og arbeidsfolk, husdyrhold og kornproduksjon, og om de hadde bærbusker og frukttrær på eiendommen. Med andre ord: I hvilken grad de var selvforsynte med matvarer og hvor lite de trengte å kjøpe. Selvforsyningssamfunnet fra det eldre bondesamfunnet hadde ikke helt sluppet taket i 1920- og 30-årene.

Bilde 1 og 2 (fra venstre): To bøker brukt i skolekjøkkenundervisningen, 1922 og 1958. De er utgitt av de samme forfatterne og kom i mange opplag helt til 1960-årene. Eldste bok i fjernlån fra Ringerike Bibliotek og den yngste i privat eie. Bilde 3: Lagget kar til salting av kjøtt på Mo gård, Hole (Jørgen Moes fødested). Bilde 4: Vaffeljern til steking på vedkomfyren. Mo gård, Hole (Jørgen Moes fødested). Foto: Kirsten Bertheau Nøklebye, 2025. Copyright.

FORFATTEROMTALE

Kirsten Katrine Bertheau Nøklebye, med far fra Hønefoss og mor fra Oslo. Oppvekst i Trondheim. Cand.mag. Universitetet i Oslo 1974 og magistergrad i etnologi (kulturhistorie) 1978 samme sted. Studiefag: historie, tysk, folkeminne og etnologi. Arbeidet i mange år som konservator NMF på Vest-Agder museet/Kristiansand museum og Gimle Gård. Arbeidet i noen år som gratis medarbeider og konservator et par ganger i uken på Ringerikes Museum.

KILDER/LITTERATURHENVISNINGER

• Norsk Etnologisk Gransking (NEG), et spørrelistemateriale samlet inn fra 1947, ulike emner og over hele landet. For Ringerike aktuelt: NEG 4: Baking; NEG 23: Bordskikk til hverdags; NEG 24: Måltider og mat; NEG 25: Ymse matsortar og matlaging; NEG 37 Høgtidsmat - årsfestar; NEG 39: Høgtidsmat - familiefestar. Fått eksklusiv tilgang til grunnlagsmaterialet. 

• Fra privatpersoner på Ringerike og Hole har forfatteren fått tilgang til sju gamle håndskrevne oppskriftsbøker om baking, sylting og safting, kjøtt- og fiskeretter, blodmat, supper, sauser og enkle desserter. 

• Informasjon om utbygging av elektrisk kraft på Ringerike: Nettadresse: Hønefoss kraftstasjon I – Wikipedia. Nettadresse: Ringeriks-Kraft – Lokal kraft i over 100 år. • Historiske potetsorter dyrket i Norge. Versjon 16.03.2019. Nettadresse: 20190316_Sortsbeskrivelse_poteter_utsendelse_vaaren2019.pdf. 

• Ambjørnrud, Olga med flere (red.) 1965: Norsk mat. Med innledning av Hilmar Stigum. Utgitt i samarbeid med Norges Bondekvinnelag. Oslo: Cappelen. [Fått eksklusiv tilgang til grunnlagsmaterialet, de innsendte oppskriftene fra Ringeriksregionen og lokale bondekvinnelag]. 

• Bakke, Gudmund 2002: Hole bygdebok. B.2. Bygda og folket. Bosettingshistorie i Steinsfjerdingen. Utgitt av Hole kommune. 

• Bugge, Annechen Bahr 2019: Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere. Mat og spisevaner i Norge fra 1500 -tallet til vår tid. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. 

• Tradisjonskost fra Ringerike 1996. Utgitt av Buskerud Bondekvinnelag. (Oppskriftsutvalget: Kari Bøhn, Anne H. Gylseth, Else Hval, Bjørg Opdal, Gerd Strande). Vikersund. 

• Hafskjold, Unni og Gro Hegg 1985: Velbekomme. Utgitt av Lier Historielag. 

• Notaker, Henry 1993: Ganens makt. Norsk kokkekunst og matkultur gjennom tusen år. Oslo: Aschehoug. 

• Nøklebye, Kirsten Katrine 1978: Brødbaking i Snåsa på 1800-tallet. Magisteravhandling i etnologi ved Universitetet i Oslo. (Den tar for seg måltidene i Indre Namdal hvor flatbrødet hadde stor plass, og undersøker når gjæret brød ble alminnelig). 

• Nøklebye, Kirsten Katrine 1989: Sørlandstradisjoner på matfatet. Bondekost i de indre og ytre bygder i Vest-Agder for vel 100 år siden. I Vår barndoms have. Årbok 1989 for Vest-Agder fylkesmuseum. Kristiansand. 

• Nøklebye, Kirsten Bertheau 2002: Historisk tilbakeblikk. I: Matgleder fra Trøndelag. Utgitt av Trondheim Kokkenes Mesterlaug og Kokkenes Mesterlaug Nord-Trøndelag. 

• Svendsen, Bernt Bærem og Olav Solberg (red.) 1983: Buskerud og Telemark i nær fortid. Oslo: Samlaget. (Boka baserer seg på minneoppgaver innsendt til en landskonkurranse. Bidrag fra Kari Høyvoll (senere Kari Aurdal Høyvoll) fra Aurdal gård i Åsbygda, s. 67-69). 

• Tveiten, Gunnar 1914: Hole herred. Ringerike. En bygdebeskrivelse. Utgit i anledning jubilæumsåret 1914 [av] Bygdebokkomiteen i Hole. Hole. [Nytt opplag 1982]. 

• Østlund, Jan Helge 2002: Med Hønefoss i sentrum. [Utgitt av] Ringerikes Sparebank. Hønefoss: Kolltopp forlag.