Debattinnlegg av Gunnar Kvifte

Som leserne vel husker, inneholdt fjorårets Heftet Ringerike en artikkel av Sveinung Gihle Raddum som førte til en til dels opphisset debatt i Ringerikes Blad. Den hadde tittelen Ringerikes rolle i romertiden og fremholdt at vårt distrikt var del av en romersk provins fra keiser Claudius tid, dvs. omkring 50 år etter Jesu fødsel. Det var nokså oppsiktsvekkende, idet historikerne er enige om at grensen for romernes herredømme i fastlandseuropa gikk ved Rhinen. England ble imidlertid erobret og var styrt av romerne fra invasjonen i år 43 til utpå 400-tallet. Som kjent gikk nordgrensen stort sett ved Hadrians mur ved Newcastle, selv om områder i Skottland i perioder også hørte til romernes område.

Notitia dignitatum

Raddum mener å ha støtte for sitt syn i skriftet Notitia Dignitatum fra den romerske statsadministrasjonen på 400-tallet. Her listes detaljert opp hvilke provinser og enheter som hører inn under Romerriket, og hvilke embeter som har ansvar for forvaltningen – både sivilt og militært. På denne tiden var England delt i fem provinser, bl.a. Flavia Caesariensis og Maxima Caesariensis. I Raddums artikkel hevdes at Notitia dignitatum angir at den førstnevnte omfatter Trøndelag og den siste Østlandet.

Dette gamle romerdokumentet, som nå bare finnes i senere, til dels ufullstendige avskrifter, er tolket og diskutert i utallige avhandlinger i både gammel og nyere tid. Full enighet om hvor disse to provinsene lå er det ikke, men de har i alle fall omfattet det meste av det østlige England med Lindum (Lincoln) og Londinium (London) som hovedsteder. At de skulle gjelde områder i Norge er ikke nevnt i noen artikler jeg har funnet. Tvert om dekker de store deler av England som Raddum hevder skulle høre til to av de øvrige provinsene.

Det er ellers lett å finne stoff om temaet på nettet. Aspects of the Notitia Dignitatum – nevnt i referanselisten – diskuterer problemet i flere artikler.

Jernvinna i Norge

Hva var det Norge hadde som skulle interessere keiserne i Romerriket? Jo, det var jern, som var en mangelvare hos romerne. Raddum har lenge interessert seg for jernutvinning i Norge og har også skrevet om dette. I artikkelen fra i fjor henviser han til Jan Henning Larsen, som for få år siden utga en bok som ga oversikt over den kunnskap arkeologer og andre nå har om jernvinna i Norge i gammel tid. Her fremgår at myrmalm har vært utnyttet fra flere hundreår før vår tid. Produksjonen foregikk som regel i utmark, gjerne nær setrer og med få mennesker per vinne. Raddum anslår at romerne trengte 2000-5000 tonn stål per år til militære formål, og at dette ble produsert og skipet ut fra Østlandet. Når han i referanselisten – som støtte for dette - skriver at Larsen ”lar oss ane omfanget av jernutvinningen i Norge”, stemmer det dårlig med grafene i boka, der det fremgår at det i romertid neppe ble utvunnet stort mer enn til eget bruk. Senere, frem til vikingtid og middelalder, ble produksjonen langt større og kanskje stor nok til salg. Arkeologenes funn av lagre med jernbarrer tyder også på det.

Innvandrere fra Romerriket

For at romerne skulle kunne få nok jern fra Norge, deporterte diverse keisere forskjellige folkegrupper til landet, hevder Raddum. Augustus skal for eksempel ha sendt jernkyndige hader fra Gallia hit. Senere sendte Claudius ledere og jerneksperter fra kongeriket Noric i Østerrike. De skal ha slått seg ned på Ringerike og Hadeland, slik som de første innvandrerne. Men de var vel keltere og ikke hader denne gang. Senere var Trajan aktiv og tilbød vaner opphold i Sverige(!) med motytelse at de skulle hjelpe romerne å produsere jern i Norge.

For å få effektiv transport av jernet ble det brukt båt over Randsfjorden, videre gikk ferden via Tyrifjorden ned Drammensvassdraget og ut i Sandebukta. Tidlig på 200-tallet kom keiser Caracalla med soldater og stor flåtestyrke fra England – skriver Raddum - og fikk gravd ut morenen ved Svelvik, slik at havgående skip kunne få last i Hokksund. De som kjenner dimensjonene av Svelvikryggen er kanskje skeptiske til denne historien. En annen vei gikk på Mjøsa til Øyeren og videre til Ostia Locus, som senere ble Oslo.

At romere i noe antall skulle ha holdt til på Østlandet eller Trøndelag mangler troverdighet. Riktignok er det funnet graver med romersk gravgods, men i lite antall. Mer rimelig er vel at slikt er innført av nordmenn i romersk tjeneste – romerne hadde jo mange leiesoldater i sin hær. Handel var heller ingen ukjent geskjeft. En diskusjon om dette finnes i Bergljot Solbergs bok Jernalderen i Norge.

Språklige merkverdigheter

Da folk fra kongeriket Noric i Østerrike ifølge Raddum ble tvangsflyttet til våre områder, ble Noric også navnet på deres nye hjemland. Det skal da med tiden ha blitt til Noreg. Vanlig oppfatning er at det vel var landstripen langs Vestlandet som gav navn til veien mot nord – nordvegr. Betegnelsen Regia Noric – kongeriket Noric – skal tilsvarende ha gitt Ringerike sitt navn. Kommentarer er vel her unødvendig. Enda et språkeksempel fra våre områder er Tyrifjorden, som skal være oppkalt etter hadernes slaver, tyrenos. Gjengs oppfatning er ellers at navnet henspiller på furuskogene rundt fjorden, kanskje helst vestsiden. Flere tilsvarende eksempler nevnes også i fjorårets artikkel og enda mange flere i Raddums omfattende skrift Norges jernalder, som finnes på internett.  

Konklusjon

Kommentarene i dette innlegget har bare tatt for seg noen av hovedpunktene i Raddums artikkel. Tankene om at Odin som en av æsene hadde ætt i India, og som sakserkonge i Germania var i tjeneste under keiser Hadrian, kunne vel også fortjent noen ord.

Raddum er tydeligvis en svært belest person med stor interesse bl.a. for romertiden og forholdene i og utenfor riket. Fra mange ulike kilder trekker han ut enkeltheter som han så syr sammen til en historie som kanskje kunne ha vært som han beskriver. Men når det ikke er mulig å lese kildene som han gjør, og han fremstiller sitt syn på både store og små ting som fakta med årstall og presise stedsangivelser hvor intet skriftlig finnes, blir det for galt.

Hadde han i stedet formulert seg mer spørrende enn påståelig, kunne han kanskje møtt litt sympati for prosjektet. Og kanskje mener han å være det også. Skriftet Norges jernalder, som vi har nevnt tidligere, avsluttes jo med: ”Da er det på tide å ta avskjed. Jeg håper turen har vært interessant, og at den har gitt nye impulser.”

Kilder/Litteratuhenvisninger

Goodburn, R og P. Bartholomew (red.), 1976: Aspects of the Notitia Dignitatum. British Archaelogical Reports. Supplementary Series 15.

Larsen, Jan Henning, 2009: Jernvinneundersøkelser. Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Sandnes, Jørn og Ola Stemshaug (red.), 1997: Norsk stadnamnleksikon. Samlaget.

Raddum, Sveinung Gihle, 2013: Norges jernalder. Eget forlag, 2860 Hov og norik.net.

Solberg, Bergljot, 2000/2014: Jernalderen i Norge. Cappelen Akademisk.

Forfatteromtale

Gunnar Kvifte (født 1939) er pensjonert fysiker og studieinspektør med arbeidssted Universitetet i Tromsø (nordlysforskning) og Ringerike videregående skole. Han har tidligere utgitt lærebok i naturfag og reisebok fra Roma.


Copyright © 2012 Heftet Ringerike -  All Rights Reserved.